Obligatorisk kartlegging av barns språk før skolestart: Dilemmaer og mulige løsninger

0 2,876

De siste 10 årene tror jeg ingen temaer innenfor utdanning har hatt så steile fronter som diskusjonen om kartlegging. Spesielt gjelder det om vi skal gjøre såkalt universal screening av yngre barn, altså teste eller kartlegge alle barnehagebarn

Dette er nå mer aktuelt enn noen gang siden det under behandlingen av «Tett på – tidlig innsats» i stortinget i april, ble det vedtatt å gjøre det obligatorisk for landets kommuner å sørge for at alle barns språkferdigheter blir vurdert før barna begynner på skolen. Det sies imidlertid lite om hvordan en slik vurdering skal gjøres eller hvem som skal gjennomføre den. Her vil jeg peke på noen dilemmaer og diskutere noen mulige løsninger.

Forskning viser at læreres subjektive vurderinger samsvarer lite med tester

En undersøkelser sammenlignet resultatene fra et spørreskjema til lærer om barnets språk  med resultater på språktester av barnet. Resultatene viste at det var liten grad av sammenheng mellom testresultat og lærervurdering. 21-50% med vansker ble ikke identifisert. En annen undersøkelse oppsummerer resultatene fra 75 studier som har undersøkt sammenhengen mellom lærers vurdering og barns ferdigheter på kartleggingsprøve. Studien viste at lærerens vurdering stemte overens med kartleggingsresultat i 39% av tilfellene.

Dette viser altså at utelukkende å satse på lærervudering er en svært usikker vei å gå, det gir stor risiko for å overse barn med vansker, eller å «oppdage» feil barn.

 Uklart hvilket aspekt av språket skal kartlegges

Språk i barnehagealder består grovt sett av to komponenter: Språkforståelse og fonologiske ferdigheter. Språkforståelse er et barns evne til å forstå og bruke ord og setninger, og å utvikle et ordforråd. Dette er avgjørende for å forstå og delta i sosial kommunikasjon og også i skolen for å utvikle god leseforståelse. Fonologiske ferdigheter er om barnet er bevisst på at ord er bygget opp av stavelser, lyder og om ord rimer. Dette er viktig for teknisk lesing, altså evnen til å avkode sammenhengen mellom lyd og bokstaver.

Et viktig spørsmål er hva som skal kartlegges i barnehage. Skal man undersøke begge aspekter eller velge ett av dem? Selv om de er relatert til hverandre, må de kartlegges hver for seg fordi sammenhengen mellom dem ikke nødvendigvis er veldig sterk. Bør man fokusere på de som kan få problemer i den tidlige lesepplæringen (altså som kan utvikle dysleksi), eller de som kanskje har risiko på litt lengre sikt?  Velger man begge, blir det mer tidkrevende.

Kartlegging i barnehage kan bare i begrenset grad si noe om senere skoleferdigheter

Forskere understreker ofte (og jeg har gjort det også mange ganger på denne bloggen) at stabilitet på språkferdigheter over tid er høy. Hva betyr det? Jo det betyr at de som har problemer med språk i 4-årsalder ofte også har det senere. Rangordningen mellom barna er ganske stabil over tid. For mer statistisk interesserte er det imidlertid viktig å merke seg at stabiliteten ofte er målt fra det ene året til det andre. Stabiliteten er mindre dersom vi for eksempel ser på fra 4 år til 8 år (dersom den er 0.8 pr år blir det 0.8×0.8×0.8 = 0.51).

Det er altså ikke slik at det nærmest er en deterministisk sammenheng som tilsier at har du vansker med språk i 4 årsalder, vil disse vanskene vedvare. Dette vil gjelde for mange, men ikke for alle, og det gjør kartlegging av barn i barnehage komplisert. Selv de beste undersøkelsene som predikerer ordavkoding (ordlesing) i førsteklasse fra  bokstavkunnskap, benevningshastighet og fonembevissthet i barnehagen er ikke i stand til å forklare med enn rundt 60-70% av variasjonen mellom barnas leseferdigheter i første klasse. 

Problemet med feilidentifisering

Ofte når man lager en kartleggingsprøve, setter man ofte en form for kritisk grense som skal si noe om et barn er i risiko eller ikke for å få for eksempel en lesevanske. Problemet er imidlertid at det er mange usikkerhetsmomenter ved en slik grense. Det vil være noen som ved fireårsalder får beskjed om at de er i risiko, men som aldri kommer til å få vansken. Det vil også være noen som får beskjed om at de ikke har risiko, men som vil utvikle vansken.

Dersom det blir svært mange slike falske positiver eller negativer (dårlig treffsikkerhet), er en kartleggingsprøve svært usikker. Dessuten selv om en kartlegging har god treffsikkerhet (sensitivitet og spesifisitet) kan den ha svak såkalt prediksjonsvaliditet, altså evne til å forutse hvordan noe utvikles over tid. Dette er blant annet en av grunnen til at en konsensusrapport om språkvansker i England ikke anbefaler universal screening. 

Mangel på gode kartleggingsverktøy og på forskere til å utvikle slike

En utfordring er at det å normere og validere kartleggingsverktøy ofte kan være vanskelig å få finansiering til ved hjelp av forskningsmidler. Det er også mange forskere som vurderer validering og normering som lite meritterende fotarbeid. I Norge har det også inntil de siste ti årene vært lite fokus på kvantitativ forskning i utdanning, og dette gjør også at andelen forskere som arbeider med testvalidering er liten.

Et resultat av dette er at det er få verktøy tilgjengelig, og det er dessuten vist at de verktøyene som finnes for barnehagebarn i liten grad kan dokumentere psykometrisk kvalitet.  I en undersøkelse vi gjorde fant vi også at mange kartleggingsverktøy i norsk skole ikke oppfylte grunnleggende krav til å dokumentere psykometrisk kvalitet. Dette gjelder ikke bare i Norge, men også internasjonalt. De best validerte verktøyene er ofte ikke laget til screeningformål, men til mer grundig klinisk utredning. 

Å kartlegge bør sees i et kost/nytte perspektiv  

En universal kartlegging i barnehage tar mye tid fordi den må gjøres individuelt. Det er altså annerledes enn å kartlegge skolelever som kan gjøres i grupper. Mange av de verktøyene som brukes for barnehagebarn er dessuten langt mer tidkrevende enn en enkel språktest (feks TRAS, Reynell).

For at en kartlegging skal være nyttig, er det avgjørende at den følges opp av tiltak. Tid er en vesentlig ressurs i en barnehage og hvordan de ansattes tid brukes bør vurderes grundig. Dersom store ressurser brukes på kartlegging er det en reell risiko at tiltak ikke blir prioritert. Mange slike kartleggingsprøver har også en tendens til å “overdiagnostisere”, dette kan gjøre at man bruker ressurser unødig på barn som ikke utvikler et reellt problem. Dette er annen grunn til at den engelske konsensusundersøkelsen om språkvansker, Catalise, konkluderte med at de ikke ville anbefale individuell kartlegging av språk for alle.

Hva kan gjøres?

  • Når man diskuterer språkkartlegging er det ofte fokus på hva barnehagen skal gjøre. Det er viktig å merke seg at helsestasjonene allerede for mange år siden fikk i sine retningslinjer at de skal kartlegge barns språk ved 4 år. Et relevant spørsmål er derfor hvorfor en slik kartlegging skal gjøres to ganger av ulike instanser.
  • Ved 4 årsalder har Helsestasjonen kartleggingen «språk4» som anbefalt verktøy. Språk4 har tidligere blitt kritisert for at den er lite validert, og også er tidkrevende å gjøre. Den er delvis validert i en undersøkelse fra 2016, men det mangler så langt jeg er kjent med fortsatt gode data på sensitivitet og spesifisitet og hva som er en kritisk grense (si gjerne fra hvis du har annen informasjon om dette). Kanskje hadde det gitt mer pålitelige data dersom helsestasjonen hadde hatt et enklere verktøy med klare normer og kuttpunkter, som også tar kortere tid.
  • Et alternativ for barnehagene er å bruke foreldreinformasjon mer systematisk, slik at man ikke behøver tidkrevende kartlegging av hvert enkelt barn. Språk- og lesevansker i stor grad arvelig, og slike vansker hos søsken eller foreldre gjør at også barna er utsatt. For minoritetsspråklige barn vet vi at lite eksponering for norsk før 3-4 års alder før at barna får mye å hente igjen til jevnaldrende på skolespråket. Slike spørsmål kan barnehagen kartlegge i foreldresamtale som de jevnlig har.
  • En amerikansk undersøkelse viser også at en sjekkliste på 25 punkter til foreldrene har relativt god sensitivitet og spesifisitet (treffsikkerhet).  Med foreldrenes tillatelse kan denne informasjonen fra foreldre sammenholdes med informasjon fra kartlegging på helsestasjonen. Kanskje kunne barnehagen da i større grad ha fokusert på tiltak og effektive intervensjoner, og eventuelt gjort en grundig kartlegging aav de som skåret spesielt lavt på kartlegging hos helsestasjonen. Ved å kombinere informasjon fra helsestasjon og barnehage ville man trolig ha oppdaget mange av barn i risiko tidlig og kunne lagt det meste av ressursene i barnehagen over på forskningsbaserte tiltak. 

Det skjuler seg altså en rekke dilemmaer bak vedtaket om å vurdere alle barns språk før skolestart. Det er imidlertid avgjørende uansett hvilken strategi som blir valgt, at verktøyene er grundig kvalitetssikret og validert slik at de kan oppdage de som faktisk har vansker. Dette gjelder både for sjekklister til foreldre og direkte kartlegginger av barna.

Kartleggingsverktøy for yngre barn har hatt lite tradisjon for psykometrisk kvalitetssikring, og har ofte vært utviklet av velmenende klinikere. Det kan dessverre ha ført til at både helsestasjoner og barnehager har brukt mye tid på kartlegging med verktøy som ikke er gode eller som tar unødvendig lang tid.

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

Leave A Reply

Your email address will not be published.