En samfunnsforskers vei mot "Open access": Kommentar til nye nasjonale retningslinjer

2 131

Det er lett å være enig i at kunnskap skal være et gratis gode som er tilgjengelig for alle. Som blogger ser jeg hele tiden dette behovet: Jeg blogger og legger ved linker til ulike undersøkelser, men får spørsmål i mail og kommentarfelt om jeg kan sende artikler direkte, fordi leserne får opp en beskjed om at artikkelen må kjøpes. Jeg har derfor vært svært opptatt av å gjøre min egen forskning åpent tilgjengelig. Veien mot dette har imidlertid ikke vært uten hindringer.

En grunn til at min vei mot åpen tilgang har ført til dilemmaer er at jeg samtidig er  opptatt  av tidsskrifters siteringsindeks. For lesere utenfor forskerverdenen, et tidsskrifts siteringsindeks (kjent som impact factor) beregnes basert på en formel for hvor mange ganger en artikkel i tidsskriftet i gjennomsnitt blir sitert.Når jeg skal publisere en artikkel, navigerer jeg etter tidsskriftenes siteringsindeks, og sender først til de med høyest siteringsindeks.

Egentlig er jeg litt skamfull over min hang til å navigere etter siteringsindeksen til tidsskriftene, det er helt klart mer i tråd med tidsånden å kritisere bruken av dette. Utallige avisinnlegg, bloggposter og også vitenskapelige artikler  har understreket at fokuset på siteringsindekser er et sykdomstegn for vitenskap blant annet fordi fokuset blir rettet mot hvor en man publiserer fremfor kvalitet, at man kan manipulere siteringsindeksen, og at antall siteringer kan ha en rekke ulike forklaringer.

Hva er grunnen til at jeg likevel er så opptatt av siteringsindeks, til tross for at jeg er klar over alle svakhetene?  Grunnen til det er at jeg gang på gang erfarer at det er store gevinster å hente på å publisere i tidsskrifter med høyest siteringsindeks på mine felt: Mange tidsskrifter med høy siteringsindeks har god tilgang til fagfeller av høy kvalitet fordi mange dyktige forskere sitter i redaktørgruppen eller takker ja til å vurdere artikler. Det fører som oftest til at den ferdige artikkelen blir betraktelig endret og ofte til et mye bedre produkt enn manuskriptet som ble sendt inn. Mange tidsskrifter med høy siteringsindeks har også god økonomi og har mulighet til å ha pressekontorer som sender ut pressemeldinger og lager populærvitenskapelige saker av artiklene. Det fører til oppmerksomhet internasjonalt og at artikkelen blir lest og brukt også av de som er utenfor mitt umiddelbare felt. Mange forskere følger også med på og abonnerer på tidsskrifter med høy siteringsfaktor, det øker sannsynligheten for at min forskning blir brukt av andre. Jeg har dessuten selv ofte erfart at mine artikler som er publisert i tidsskrifter med høy siteringsfaktor faktisk blir mye sitert og brukt av andre, mens bokkapitler og  artikler i tidsskrifter med lav siteringsindeks (om enn på nivå 2 i det norske systemet) fort ender i vitenskapens glemmebok.

Selv om bruken av siteringsindeks for det vitenskapelige system er problematisk, er det altså fortsatt slik at for den enkelte forsker kan være nyttig å skjele til dette. Dette gjelder kanskje spesielt i den fasen hvor man bygger opp sin forskningskarriere, eller hvis man er fra et lite land som Norge og ønsker å bli synlig i det vitenskapelige landskapet internasjonalt.

Hvorfor gir dette så problemer for åpen tilgang?  På mitt fagområde er det svært få tidsskrifter med full åpen tilgang (såkalt gold Open Access)  som har siteringsindeks over 1 (altså at en artikkel i gjennomsnitt i løpet av en toårsperiode siteres 1 gang, noe som er veldig lite). Dette gjelder for mange områder innenfor samfunnsfag.  Det fører altså til at å velge full åpen tilgang innebærer et valg bort fra tidsskriftene med høy siteringsindeks og synlighet. Riktignok har flere undersøkelser vist at samlet sett blir artikler med åpen tilgang sitert mer enn de uten åpen tilgang. Dette brukes ofte som et argument for å velge åpen tilgang. Det er vel imidlertid kanskje tvilsomt om dette fortrinnet fortsatt gjelder dersom de aktuelle tidsskriftene med åpen tilgang ikke engang har siteringer nok til at siteringsindeks kan beregnes, hvis man ikke er et kjent navn internasjonalt eller har kjente medforfattere, og er fra et lite land i forskningssammenheng. Dessuten, innenfor samfunnsvitenskap har jo de rene “åpen tilgang” tidsskriftene langt lavere siteringsindeks enn de høyprofilerte tidsskriftene, og dette i seg selv er jo bevis for at artiklene i  de rene “åpen tilgang” tidsskriftene med siteres sjeldnere.

Forrige uke leverte arbeidsgruppen som er etablert av kunnskapsdepartementet forslag til retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater. Regjeringen har som mål at resultater av norsk forskning skal være åpent tilgjengelig, og at Norge skal være et “forsiktig foregangsland” i dette arbeidet. Rapporten inneholder flere viktige forslag, men berører i liten grad spenningsfeltet mellom målsetting om Open Access på systemnivå og hvilke valg den enkelte forsker selv opplever er viktig for å fremme sin egen forskning.

Et av forslagene er at Open Access skal inngå som en del av “tellekantsystemet”, og dermed gi institusjonene en større andel av den resultatbaserte omfordelingen dersom man publiserer med åpen tilgang. Tellekantsystemet har jo tidligere vist seg å være et effektivt verktøy for å påvirke forskeres publiseringsmønster, og det gir grunn til å tro at dette også kan være et effektivt virkemiddel for å fremme åpen tilgang. Mange fag har altså foreløpig ikke har tidsskrifter med åpen tilgang som har høy grad av synlighet eller siteringsindeks. Det er derfor viktig at dette forslaget i en overgangsfase også omfatter såkalte hybridtidsskrifter. Hvis ikke vil det kunne føre til skjevheter mellom fagfelt. Noen fagfelt vil kunne fortsette å publisere i tidsskrifter med høy  grad av synlighet og siteringspotensial og likevel få denne poengfordelen, for eksempel innenfor naturvitenskapene. Andre forskere fra andre fagområder vil måtte gi avkall de høyprofilerte tidsskriftene for å få poengfordelen.

Et annet forslag er at man skal arbeide for kollektive avtaler med forlagene om avregning av betaling mot frikjøp av abonnementskostnader (såkalte offset-avtaler). Dette er også et viktig forslag. For å gi åpen tilgang til  publiseringene har jeg til nå kjøpt fri artikler fra tidsskrifter som allerede har abonnementsbetaling, såkalt hybridtidsskrifter.  En ulempe med dette er foruten at institusjonen egentlig betaler for rettigheten til den samme artikkelen to ganger, at dette ser ut til å bli stadig dyrere. Første gangen jeg brukte denne muligheten for noen år siden var prisen på overkommelige  8000 kr, men den siste regningen  fra et lignende tidsskrift var på 40 000 kr for en artikkel. I takt med at flere bruker muligheten til frikjøp ser det altså ut til tidsskriftene øker prisen. I rapporten står det at slike enkeltvis frikjøp kan føre til at artiklene har vært vanskelig å gjenfinne som åpne. Dette har ikke jeg erfart, artiklene som er frikjøpt er tydelig merket med “Open Access”. En ulempe er imidlertid at denne type frikjøp omfattes som regel ikke av lokale fond som støtter åpen tilgang, og må ofte finansieres som et spleiselag mellom forskerne fa for eksempel ordinære driftsmidler. Det er et godt forslag for å fremme åpen tilgang dersom man  kunne få til avtaler med forlagene slik at kostnadene ikke blir lagt på den enkelte forsker. Hvor realistisk det er å få til dette i lys av forlagenes profittmaksimerende forretningsmodeller er vel imidlertid usikkert.

Et siste forslag som angår siteringsindekser er at norske institusjoner skal underskrive og følge DORA erklæringen. Hensikten med erklæringen er å tone ned fokuset på siteringsindekser og det som har vært kalt “impact-mania”. I henhold til denne erklæringen skal forfremmelser, forskningsmidler og lignende være basert på arbeidenes kvalitet i stedet for prestisjen til tidsskriftet. Innenfor samfunnsvitenskap er imidlertid mitt inntrykk at evaluering ofte ikke er basert på tidsskriftet du har publisert, men heller antall siteringer hver artikkel har. For eksempel skal i henhold til ERCs retningslinjer  (som også forskningsrådet følger på en del utlysninger) antall siteringer for hver artikkel oppgis på CV.  Det er jo sannsynlig at antall siteringer har sammenheng med siteringsindeksen til tidsskriftet, men dette er jo ikke entydig. Dessuten, å vurdere enkeltarbeider er ressurskrevende. Ofte sendes det jo inn utelukkende CVer. Hvor realistisk er det å forvente at fagfeller skal gå inn å lese og vurdere forskernes enkeltarbeider? Mange fagfeller er også fra tilgrensende områder, så spørsmålet er om de i det hele tatt vil være i stand til å vurdere kvalitet. Det er vel derfor sannsynlig at vi også fremover må ha indikatorer for kvalitet, som for eksempel siteringer, i en del slike prosesser heller enn at kvalitet kan vurderes direkte.

Selv om rapporten om nasjonale retningslinjer for åpen tilgang altså inneholder flere gode forslag, ser den i liten grad på fordelene det nå har for mulighetene til å utvikle egen forskning og å sette norsk forskning på kartet internasjonalt å publisere i høyt profilerte tidsskrifter. I fagfelt med få etablerte tidsskrifter med åpen tilgang er det viktig å spørre seg om det er riktig å gi insentiver som trekker forskere bort fra de høyprofilerte tidsskriftene.  Det er derfor svært viktig å ha fleksible løsninger  og også arbeide mot hybridtidsskriftene i en overgangsfase.

 

 

 

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

2 Comments

  1. ThomasMoser says

    Hei Arne eller Monika (?), dette var et meget gjennomtenkt og godt innlegg som virkelig får fram de ganske komplekse utfordringene som er knyttet til vitenskapelig publisering! Jeg synes du får fordelene og ulempene godt fram og jeg setter pris på den balanserte drøftingen. Takk for det, jeg skal anbefale ditt innlegg som “pensum” også i vår institusjon, som akkurat har vedtatt et Open Access reglement!

    1. lervaag says

      Takk Thomas, så hyggelig å høre! Spørsmålet om open Access er nok mer komplekst enn det det ser ut til i utganspunktet. Ha en riktig god sommer!

Leave A Reply

Your email address will not be published.