I går var jeg invitert til debatt i regi av Utdanningsforbundet sammen med blant annet Thomas Nordahl, som presenterte rapporten til utvalget.
Det mest kontroversielle forslaget i rapporten er oppheving av enkeltvedtak som stadfester en juridisk rett til spesialundervisning. Det var i følge Nordahl flere grunner til at utvalget valgte denne løsningen, blant annet at dette er med på å opprettholde et individfokusert system, hvor det å lete etter problemer hos enkeltelever belønnes fremfor det å reflektere over egen praksis og hva som kan endres. Andre forslag i rapporten er at PPT skal omdøpes til pedagogisk veiledningstjeneste og flyttes nærmere skolen. Nordahl understreket imidlertid at dette grepet ikke skulle bety at PPT mister sin uavhengighet, slik mange har fryktet. Hvordan uavhengigheten skal sikres i praksis var imidlertid uklart. Nordahl sa også at PPT skal fortsette å utrede, også langt flere enn de 1-3 % som i følge rapporten vil ha varige behov. Et siste kontroversielt forslag er omorganiseringen av statped og at stillingene i Statped skal legges inn i denne nye veiledningstjenesten. Det er mange sterke spesialpedagogiske fagmiljøer som har viktige roller for praksisfeltet i Statped systemet, og en slik omorganisering kan gjøre at disse forvitrer.
Det bør imidlertid nevnes at det også er gode forslag i rapporten, blant annet at det skal mer om elever med lærevansker inn i lærerutdanningen. Dette er nærmest fraværende i dagens lærerutdanning og kanskje kan dette bidra til det mye omtalte “praksissjokket” for nyutdannede lærere? Jeg synes også det er et godt forslag at forskningsmidlene til Statped skal konkurranseutsettes gjennom forskningsrådet. At flere miljøer konkurrerer om midline kan bidra til at man får høyere kvalitet på forskningen.
Etter Nordahls innlegg var det en kommentar av jurist hos barneombudet, Silje Steinardatter Hasle. Jeg synes dette var et godt innlegg med mange viktige poenger, blant annet om hvorfor det er risikabelt å fjerne den juridiske retten til enkeltvedtak hos en gruppe allerede sårbare elever. Hun pekte også på at sammenligningen med Sverige (som ikke har juridisk rett til enkeltvedtak) ikke er så relevant, blant annet fordi Sverige fortsatt har spesialskoler. Effekten av å sette enkeltvedtak bare dersom man har behov for over 12 timer i uken slik man har forsøkt i Danmark er også usikker. En av grunnene til dette er at slike endringer dessverre nesten aldri rulles ut som randomiserte forsøk. Da er det også umulig å kunne si noe om kausale effekter.
Etter dette var det panelmedlemmene sin tur, det var viktige momenter både fra Eivind Herlofsen (leder PPT), Jorunn Sandsmark (KS) og Kristin Pedersen (OsloMet). Herlofsen påpekte blant annet at utvalgets fremstilling av PPT som en ren sakkyndig og individorientert tjeneste fremstår som relativt karikert. I mitt innlegg fokuserte jeg på blant annet at bare ca 1-3% skal ha varige spesielle behov er urealistisk lavt, at det ikke er realistisk at skolene skal ta over mye av kartleggingsoppgavene, at troen på generelle skolebaserte tiltak er for optimistisk, og at utvalget også er for optimistiske når det gjelder skolenes evne til å implementere og ha oppdatert kunnskap om spesifikke intervensjoner. Jeg må si at det er veldig uvant for meg å gå ut av mitt trygge forskerkontor for å delta i slike debatter, det er langt utenfor min komfortsone. Syntes derfor etterpå at jeg kanskje spisset budskapet vel mye, det er jo også forslag fra utvalget som jeg er enig i.
Nordahl utfordret meg på at Institutt for spesialpedagogikk kan bidra med flere storskalastudier hvor vi prøver ut effekt av tiltak. Dette er et viktig poeng, men slike studier ressurskrevende og kan ikke finansieres alene av et institutt. Det er imidlertid gledelig at Finnut lyser ut midler neste år til flere storskala randomiserte kontrollerte studier.
Når vi først er inne på Institutt for Spesialpedagogikk, synes jeg det hadde vært et løft for feltet dersom de som tar master i spesialpedagogikk fikk dobbelkompetanse som dekker både undervisning og utredning. Studenter som tar master i spesialpedagogikk kan deles i to grupper: Den ene gruppen har sin bakgrunn fra universitet og tar mastergrad i spesialpedagogikk. Disse får ikke undervisningskompetanse og arbeider typisk hos PPT, i veiledningstjeneste eller lignende. Den andre gruppen er lærere eller andre med treårig utdanning som tar master i spesialpedagogikk som vidreutdanning. Disse får ikke utredningskompetanse til WISC etc. Det ville vært en stor kompetanseheving for feltet dersom vi kunne hatt en slags praktisk pedagogisk utdanning også for spesialpedagogikk samt at de som tar masteren som etterutdaning kunne fått utredningskompetanse. Dermed kunne de fått en dobbeltkompetanse i både utredning og undervisning, noe det er stort behov for.
Steffen Handal, leder av utdanningsforbundet, fokuserte på at endringene i spesialundervisning ikke måtte gå på bekostning av den vanlige undervisningen og lærernormen, det måtte komme i tillegg. Det er vel imidlertid ikke usannsynlig at bedre lærerdekning i klassen vil gjøre det enklere å gi flere elever bedre tilpasset opplæring og dermed mer tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning. Kanskje kan dette bidra til å redusere behovet for spesialundervisning som spesielt på høyere klassetrinn er for høyt. Dersom lærernormen har slike effekter vil dette være svært positivt.
Handal stilte også et interessant spørsmål: Hvis vi ikke vil ha forslagene til utvalget (som innebærer en endring av ressursbruk) og gitt at det ikke er ubegrensede ressurser til spesialundervisning, hva foreslår vi isteden? For det første er jeg usikker hvorvidt det å ta bort retten til enkeltvedtak faktisk betyr at ressurser frigjøres. Elever må fortsatt utredes, det må dokumenteres og det vil være klagerett etc. Jeg tror imidlertid flere lærere i lærernormen kan bidra til at spesialundervisningen kommer ned på et mer akseptabelt nivå, og dermed at systemet samlet sett blir mindre ressurskrevende. Jeg tror også at færre timer med et gjennomtenkt og godt innhold i timene med spesialundervisning kan gi vel så gode effekter som et høyt timetall hvor mange av timene fungerer mer som oppbevaring enn undervisning. I våre intervensjoner har vi for eksempel fått gode effekter av 3-4 timer i uken. 
Takk til Utdanningsforbundet for å arrangere en interessant debatt. Nordahl utvalget fortjener også en takk for en fyldig rapport som vekker engasjement og debatt, det er feltet tjent med. Debatten kan du se her dersom du er interessert i detaljene.
