En ting jeg liker godt ved å være forsker er å veilede doktorgradsstudenter. Det gir en egen glede å følge dem fra de første litt famlende skrittene og til de står der på disputasdagen, spente, men på et nivå som ikke kan sammenlignes med der de var da de startet på prosjektet sitt. I tillegg gir jo også doktorgradsstudenter en unik mulighet til å realisere ideer og forskningsprosjekter.
For å sikre at så mange som mulig av våre doktorgradsstudenter fullfører til normert tid, har vi en midtveisevaluering hvor en ekstern opponent gjennomgår det kandidaten til da har gjort. Denne uken hadde to av mine PhD studenter midtveisevaluering, Anita Lopez-Pedersen og Anne-Cathrine Thurmann Moe (jeg vil blogge mer om Anne-Cathrines spennende prosjekt senere). Anitas prosjekt er todelt, det består av å utvikle en kartleggingsprøve for matematikkferdigheter og tallforståelse hos barn i første klasse og en randomisert kontrollert studie som ser på effekten av et matematikktiltak (jeg har blogget om dette tidligere).
Prof Charles Hulme (Universitet i Oxford) var opponent på Anitas midtveisevaluering. Jeg var glad for at han hadde mulighet til å gjøre dette, han har mye erfaring både med å utvikle kartleggingsverktøy og å gjøre randomiserte kontrollerte studier. Han var biveileder på min PhD og er en av mine favorittsamarbeidspartnere og jeg har lært utrolig mye av han. Vi publiserer ofte artikler sammen og det er alltid spesielt hyggelig å være hos han og Maggie i Oxford å arbeide.
Anita har et ganske ambisiøst prosjekt med både effektstudie og kartleggingsverktøy. Jeg må si jeg er imponert over hvordan hun har arbeidet med dette og koordinert RCT undersøkelsen ute i skolene. Konklusjonen på midtveisevalueringen var at Anitas prosjekt er godt i rute, og at det bør gå fint å få interessante artikler basert på det som er gjort til nå. Vi fikk mange gode innspill på hvordan vi kan legge opp veien videre de to siste årene. Noen av innspillene gjaldt kartleggingsprøven.
Å utvikle en kartleggingsprøve for matematikk hos yngre barn er en viktig oppgave, siden det finnes lite egnet materiell på norsk fra tidligere. Kartleggingsprøven i Anitas prosjekt består av tre komponenter, relasjonelle ferdigheter, telling og tallkunnskap og enkel addisjon/subtraksjon (tilpasset fra et finsk prosjekt “ThinkMath“, prosjektleder Pirjo Aunio). Mange tror at det å lage et kartleggingsverktøy er enkelt, at man bare kan lage en del oppgaver og se hvem som strever. Dessverre er det ikke slik, det å lage en kartlegging med gode psykometriske egenskaper er krevende.
Det første man må ta hensyn til er vanskegraden til oppgavene. Kartleggingsprøven må være utformet slik at den ikke er for vanskelig for de som strever slik at de skårer 0 poeng på mange av oppgavene. Den må imidlertid også passe til de som ikke har matematikkvansker, slik at vi også kan undersøke hvilket nivå de er på. Det bør altså ikke være noen som får alt riktig på testen, siden det gir liten informasjon om nivå. For å undersøke vanskegrad planlegger vi å bruke en statistisk analyse som kalles Item response teori og som nå har blitt vanlig å bruke i utvikling av kartleggingsprøver.
Det andre vi trenger er normering av verktøyet. Vi må kartlegge et relativt stort antall barn med verktøyet for å finne ut hvordan det er vanlig at førsteklassinger skårer. På den måten kan man når ved kartlegging sammenligne med normene og finne ut om et barn skårer gjennomsnittlig, svært bra eller har utfordringer som bør følges opp videre.
Når vi gjør normerer, må vi derfor også avgjøre et kuttpunkt for hva som er en “vanske” og hva som ikke gir grunnlag for bekymring. Dette er komplisert, siden matematikkferdigheter er en kontinuerlig og normalfordelt ferdighet. Å ha matematikkvansker er altså ikke som feks å ha ett genetisk syndrom hvor man enten har det eller ikke; kuttpunktet på matematikkvansker (og lesevansker, språkvansker etc) er mer tilfeldig. For å avgjøre kuttpunktet på kartleggingsverktøyet må vi vurdere såkalt falske positive og negative. Det vil si at vi at verktøyet må i størst mulig grad helpe oss med at de vi konkludere med at har matematikkvansker faktisk har dette, og at de vi konkluderer med ikke har matematikkvansker faktisk ikke har det. Dersom verktøyet har dårlig kvalitet øker det risikoen for at vi trekker gale konklusjoner.
Tilslutt, siden kartleggingsverktøyet skal ha en slags screeningfunksjon og ta relativt kort tid å bruke, må vi undersøke sammenhengen med en kanskje mer omfattende kartlegging. Her er det flere muligheter, nasjonale prøver er en, men vi kan også bruke mer detaljerte diagnostiske tester.
For å få en kvalitetssikring bør valideringen av kartleggingen også publiseres og vurderes i et internasjonalt tidsskrift med god fagfellevurdering. Når vi har gjort dette, håper vi å kunne bidra med en godt validert og reliabel kartlegging som kan brukes av lærere. Uansett, jeg gleder meg til å følge Anita og prosjektet videre, det vil nok bidra med kunnskap på et felt som det er gjort lite på fra før, men som forhåpentligvis får mer oppmerksomhet i årene som kommer.
