Skyldes dysleksi unormal utvikling av hjernen?

0 8,424

I dag blogger jeg om en ny  artikkel av min gode professorkollega Athanassios Protopapas. Dysleksi blir ofte betegnet som en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse eller på engelsk “neurodevelopmental disorder”. Noen kaller det til og med en nevrologisk forstyrrelse. Men er dette egentlig riktig? Betegnelsen nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse innebærer at hjernens utvikling er forstyrret, med det resultat at hjernen fungerer abnormalt eller dysfunksjonelt. I sin artikkel gjennomgår Athanassios, sammen med Rauno Parrila (Prof Macquarie university, Sydney), hvilken støtte å bruke betegnelsen nevrobiologisk forstyrrelse om dysleksi har i forskning.

Ifølge artikkelforfatterne er det to hovedproblemer ved å kalle dysleksi en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse. Det ene problemet er relatert til hva dysleksi egentlig er. Det andre problemet er at det er liten støtte i studier av hjernen at dysleksi fører til en abnormal utvikling. Jeg vil se litt nærmere på hver av disse:

 

1.Hva er egentlig dysleksi?

Dysleksi er en vanske med den tekniske siden av lesing, altså å avkode sammenhengen mellom lyd og bokstav nøyaktig og flytende med god hastighet. Det finnes en rekke ulike definisjoner på dysleksi. Felles for definisjonene er at de ofte vektlegger at vanskene oppstår tilsynelatende uventet til tross for god begynneropplæring i lesing, er vedvarende, og har et nevrobiologisk/medfødt opphav.

Det som er viktig å merke seg, og som definisjoner av dysleksi ofte ikke vektlegger, er at ordavkoding følger en normalfordeling (en gausskurve) i befolkningen og også i hvert årskull av barn. Det betyr altså at det ikke er en klar definisjon på hva som er en vanske, det er noe vi bestemmer oss for. Vi kan for eksempel si at de 5% dårligste ordavkoderne i et årskull har dysleksi, men vi kunne like gjerne sagt 10%. Hva som er “normalt” og hva som er “vanske” er mer eller mindre tilfeldig.

En kontrast til dette er at dysleksi er inkludert i det diagnostiske systemet som brukes av psykiatere over hele verden, DSM V. Det innebærer faktisk at dysleksi helt legitimt kan bli sett på som en vanske innenfor psykiatri, et “mental health problem” som artikkelforfatterne betegner det. Dette er neppe intensjonen, at dysleksi har en plass i DSM V er nok gjort for å sikre denne gruppen rettigheter og hjelp.

Dersom den samme logikken som er brukt til å diagnostisere dysleksi overføres til andre områder betyr dette at alle som er under en eller annen grense i en ferdighet som er normalfordelt, vil kunne få betegnelsen nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse. Vi har alle at noe mestrer vi lett mens andre ting er vi mindre gode i, enten det er lesing, matematikk, sjakk eller bilkjøring. Artikkelforfatterne nevner som eksempel diagnosen sangforstyrrelse for de som er dårlige til å synge.

2. Hva viser studier av hjernen hos dyslektikere?

I tillegg til at det å kalle dysleksi en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse strider mot hva dysleksi egentlig er, viser også forfatterne at forskningsstøtten for at det er faktiske forskjeller i hjernen mellom de som har dysleksi og andre er svakt.

Artikkelen gjennomgår først en forskningslinje har sett på forskjeller i  hjernens anatomi mellom dyslektikere og sammenligningspersoner. Resultatene fra slike anatomiske studier er imidlertid svært usikre og funn er ikke replikert fra studie til studie. Disse undersøkelsene er også gjennomført på svært få personer. En annen forskningslinje er studier som bruker nevroavbilding (neuroimaging) til å se på forskjeller i hjernens struktur mellom dyslektikere og andre. En ny systematisk oversikt viser at resultatene fra disse studiene er svake og i liten grad replikert i flere studier. Blant få pålitelige funn var den forskjellen gjaldt hjernevolum samt en forskjell i asymmetri i et bestemt område av hjernen. Den forskjellen ble for øvrig bare funnet hos gutter med dysleksi og ikke jenter. Den finnes også i 35% av normalpopulasjonen, altså med andre or 35% av oss har et “unormalt” mønster. Undersøkelsene hadde også i liten grad kontrollert for at  det kan være andre forskjeller mellom gruppene enn at de har dysleksi.

En tredje type forskning har sett på forskjeller i hjernens funksjon, fMRI undersøkelser. For å trekke sikre konklusjoner om unormal funksjon fra slike undersøkelser trenger man stor utvalg som kan konstatere hva som er en normal funksjon og hva som er avvikende. Foreløpig er fMRI undersøkelsene umodne, og man har ikke tilstrekkelig data eller analyser som kan brukes til å fastslå hva som er normal hjernefunksjon.  Uten dette er det også vanskelig å konstatere at en bestemt funksjon er unormal.

En typisk fMRI-studie sammenligner hjernefunksjon hos en gruppe med dysleksi versus en gruppe uten dysleksi. Det er problematisk fordi forskjeller i leseferdigheter i seg selv kan skape forskjeller i slike undersøkelser. Der det er forskjeller i atferd eller ferdigheter vil man også finne forskjeller i hjernens funksjon og aktiveringsmønstre. Dette gjelder ikke bare forskjeller i leseferdigheter, men også forskjeller i andre ferdigheter som matematikk, språk, og så videre. Slike undersøkelser viser altså bare en korrelasjon, de er uegnet til å si noe om hvorvidt forskjellen i funksjon er årsaken til vanskene eller en konsekvens av dem.

3. Hva er konklusjonen?

Det er altså liten støtte for at det er strukturelle og funksjonelle forskjeller i hjernen til de med og uten dysleksi, og at eventuelle forskjeller faktisk er årsaken til dysleksi og ikke bare en konsekvens. Forskningsstøtten til dette er faktisk langt svakere enn det man kan få inntrykk av i den generelle litteraturen.

Samlet sett, selv om intensjonene ved å kategorisere dysleksi som en nevrobiologisk forstyrrelse antagelig har vært gode, bør vi tenke oss om når vi bruker begrepet nevrobiologisk vanske om dysleksi. Dysleksi er ikke som Down syndrom, føtalt alkoholsyndrom eller andre vansker som er klare nevrobiologiske forstyrrelser.

For å presisere: Å være kritisk til å bruke begrepet nevrobiologisk forstyrrelse om dysleksi betyr ikke at man ikke erkjenner at lesevansker og dysleksi er et alvorlig problem og at de som har det bør få hjelp og støtte. Det er det uten tvil stort behov for. I en del land har imidlertid hjelp til læringsutfordringer vært knyttet til det å ha en diagnose og å se på dette som en nevrobiologisk forstyrrelse. Det har kanskje ført til et press på å inkludere et bredt spekter av vansker i diagnosemanualene?

Vi skal heller ikke se bort fra at det i forskningssystemet også kan ligge en viss belønning med tanke på forskningsmidler og status å studere diagnostiske vansker versus individuelle forskjeller i populasjonen. Å kommunisere ut at man har funnet en mulig årsak til dysleksi klinger på mange måter mye bedre enn at man har funnet faktorer i førskolealder som forklarer variasjoner i leseferdigheter i skolen. Likevel, det er egentlig akkurat det samme.

Jeg vil anbefale å lese artikkelen, den er ikke teknisk og kommuniserer også til andre enn  forskere,  den er åpent tilgjengelig her.  Den gir interessante perspektiver ikke bare på dysleksi men også andre vansker som diagnostiseres ved at man har et tilfeldig kuttpunkt i noe som følger en normalfordeling, som blant annet språkvansker, oppmerksomhetsvansker og matematikkvansker.  Artikkelen gjør meg også glad for at vi i Norge har et system hvor hjelp i skolen er knyttet til faktisk funksjonsnivå og ikke spesifikke diagnoser.

 

 

 

 

 

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

Leave A Reply

Your email address will not be published.