Ny undersøkelse: Intensiv språkstimulering av minoritetsspråklige barn i barnehage gir bedre språkferdigheter enn vanlig praksis.

4 223

Denne uken er jeg glad for å fortelle at vår artikkel om språkstimulering av minoritetsspråklige barn i barnehage endelig er blitt publisert. Undersøkelsen har vi (Arne Lervåg og jeg) gjennomført sammen med stipendiat Kristin Rogde. Undersøkelsen kan du finne her. Jeg er utrolig glad for denne undersøkelsen. Grunnen til det er at den er så langt jeg vet kanskje den første publiserte norske undersøkelsen som ser på effekten av språkstimulering i barnehage og hvor barna er fordelt i en tiltak og en sammenligningsgruppe ved hjelp av loddtrekning. Dette er den sikreste måten å få informasjon om effekten av et tiltak. Hvorfor denne metoden er spesielt godt egnet til å belyse effekten av tiltak, har jeg blogget om tidligere her.

Det er vist i en rekke undersøkelser at mange minoritetsspråklige som primært snakker et annet språk hjemme enn det som brukes i barnehage eller skole ofte har svakere vokabular og språkforståelse enn enspråklige barn (se for eksempel Melby-Lervåg og Lervåg eller Bialystok og kolleger for oppsummeringer av disse undersøkelsene). Mange kan ha et velfungerende dagligspråk, men når man undersøker språket deres grundig, ser vi at de strever med andrespråket i større grad en enspråklige. De har oftere et mer begrenset ordforråd og de kan ha en mer overfladisk forståelse av ord. Språkforståelse og vokabular er fundamentet for både kommunikasjon med andre og senere leseforståelse. Dette kan derfor gi disse barna unødvendige begreninger både i lek og sosial omgang med andre, men også for utfallet av deres skolegang.

I vår undersøkelse ønsket vi derfor å se hvorvidt man ved hjelp av intensiv språkstimulering i barnehage kunne gi minoritetsspråklige barn bedre språkferdigheter før skolestart. Etthundre-og femten minoritetsspråklige 5-åringer ble valgt ut til å delta i undersøkelsen. Barna ble ikke valgt ut ved hjelp av kartlegging, men alle i et årskull som primært snakket et annet språk enn norsk hjemme fikk tilbud om å delta. Barnas språkferdigheter varierte, men barnehagelærerne fikk hjelp til hvordan de kunne differensiere tiltaket for barn med ulikt språknivå.

Ved hjelp av loddtrekning ble barna fordelt i to grupper: en gruppe som fikk språkstimulering og en annen gruppe som fulgte vanlig praksis i barnehagen. De som fikk språkstimuleringen fikk tiltak 3 ganger i uken i 18 uker. To ganger i uken var barna samlet i mindre grupper på 3-4 barn i 30-40 minutter. En gang var hvert av barna i gruppen og en barnehagelærer sammen i 10 minutter. Før tiltaket startet, umiddelbart etter tiltaket og deretter igjen 7 måneder etter at tiltaket var avsluttet ble barna undersøkt med ulike verktøy som kartla blant annet språkferdigheter. Sammenligningsgruppen fulgte vanlig praksis i barnehagen men ble selvsagt undersøkt på samme tid som tiltaksgruppen.

Tiltaket ble gjennomført uten at noen av barnehagene ble tilført noen ekstra personalressurser. En person hadde hovedansvaret for en gruppe, og en til fikk opplæring og ansvar for å være vikar ved sykdom etc. Som oftest var det barnehagelærere som hadde ansvaret for tiltaket, men I en del tilfeller også barne- og ungdomsarbeidere. Dette valgte barnehagen selv. Tiltaket gikk ofte på tvers av avdelinger. Tilbakemeldingene vi fikk var at de fleste barnehagene synes dette gikk greit å organisere, og de fleste fullførte alle øktene uten spesielle problemer. Noen mente imildertid at 18 uker var lenge og ville ha tiltaket delt opp i kortere bolker. Det er antagelig også en god ide med tanke på å vedlikeholde effektene. Tiltaket kunne også være sårbart ved sykdom eller hvis det var mange minoritetsspråklige på en avdeling. Det er verdt å merke seg at i disse barnehagene var minoritetsandelen stort sett ikke over 50%.

Tiltaket og materiell konstruerte vi selv. Vi hadde som hovedprinsipp at det skulle være i leks form, og at oppgavene skulle være morsomme for barna. Vi brukte mye barnebøker, spesielt «Karsten og Petra» bøkene, «Gruffalo», «lille isbjørn» og «Vi drar på bjørnejakt». I tillegg arbeidet vi med ord, setninger og fortellinger. Vi prøvde også å velge ut bilder som var motiverende for barna. Alle barnehagelærerne som hadde ansvar for å gjennomføre tiltaket fikk opplæring av oss, og de fikk hver sin eske med materiell og beskrivelser av hvordan man kunne gjennomføre språkstimuleringen.

Vi ville gjerne ha lagt ut hele materiellet nå for åpen nedlasting her på bloggen, men det har vi dessverre ikke mulighet for siden vi selv ikke har rettigheter til bildene som ble brukt. Vi håper imidlertid etter hvert å få tegnet opp materiellet slik at det kan legges ut.

Hva viser så resultatene? Resultatene viste ikke overraskende at barna i tiltaksgruppen ble bedre enn barna i sammenligningsgruppen på de spesielle ordene som vi hadde valgt ut til tiltaket. Dette er ikke overraskende, siden vi vet at barn lett kan lære seg nye ord dersom de inngår i en sammenheng. Det at voksne lærer barn ord på denne måten er imidlertid ikke særlig effektivt. Ofte vil man kanskje kunne presentere barna for 3-4 nye ord i uken. Dette monner ikke nok til å tette gapet til enspråklige barn, som også kontinuerlig lærer seg nye ord.

Det som er mest interessant er imidlertid at undersøkelsen hadde effekt på generell språkforståelse, altså på oppgaver som ikke var direkte med i tiltaket. Effekten var tydelig på ekspressivt språk, altså på evnen til å utrykke seg språklig. Forskjellen mellom tiltaksgruppen og sammenligningsgruppen vedvarte også over tid, altså 7 måneder etter tiltaket var avsluttes. Forskjellen mellom gruppene ble imidlertid redusert etter at tiltaket var avsluttet. For å vedlikeholde effekten er det derfor sannsynlig at man må opprettholde noe av tiltaket.

Som jeg har blogget om tidligere, følger barns språkutvikling utviklingsspor som kan være vanskelig å endre. Altså, alle utvikler seg og forbedrer språket sitt over tid, men det å få de som strever med språk til å få en raskere språkutvikling og «hente igjen» de andre er mer krevende enn man kanskje skulle tro. Her blir vi kanskje litt lurt av at alle hele tiden utvikler språket sitt; de som strever blir også bedre, men det er altså vanskelig å endre hvordan de står sammenlignet med de som ikke strever. Vi er derfor svært tilfredse med at vi i vår undersøkelse faktisk greide å få til dette. Det viser at et slikt tiltak kan potensielt ha stor betydning for minoritetsspråklige barn. Det er imidlertid viktig å være realistisk når det gjelder størrelsen på effekten, å få til endring er krever innsats over tid. Dersom man avslutter tiltaket og lar alt gå tilbake til «normalt» , er det lett at effekten avtar.

Randomiserte kontrollerte undersøkelser om barnehage er sjeldne også internasjonalt. Det har gjort at vi har fått publisert undersøkelsen i tidsskriftet i et amerikansk tidsskrift av høy kvalitet, noe vi er svært glade for. Vi er utrolig takknemlige for innsatsen til barnehagelærere og barn som bidro til å gjøre undersøkelsen mulig. Sist, men ikke minst, en stor takk til dyktige Kristin Rogde som har gjort en kjempeinnsats med undersøkelsen.

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

4 Comments

  1. ThomasMoser says

    Meget flott at artikkelen deres er publisert, Monica! Et viktig bidrag i (og for) norsk forskning på barnehagen. Gratulere! Jeg håper at artikkelen får god og bred mottakelse i feltet og i barnehagelærerutdanningen!

    1. lervaag says

      Tusen takk Thomas, veldig hyggelig å høre!

Leave A Reply

Your email address will not be published.