Jeg liker godt å skrive, men samtidig synes jeg det er utrolig vanskelig å skrive godt. Å skrive er, enten man liker det eller ikke, en stor del av en forskers hverdag. Mye av det jeg blir vurdert på som forsker er selvsagt basert på de undersøkelsene jeg gjør, men også hvordan jeg skriver opp planene for dem i søknader om forskningsmidler og om resultater i artikler eller bøker.
Hver eneste dag er jeg på leting etter formuleringer som er tydelige og klare, og som gjør at jeg kan formidle komplisert stoff på en enkel måte. Jeg har merket meg at noen av mine favorittforskere er personer som er gode til nettopp dette: De som er dyktige til å skrive, kan få meg til å lese stoff som vanligvis egentlig er litt utenfor mitt eget område men som kan gi meg gode ideer som får innflytelse på min egen forskning.
Å kunne skrive gode tekster med utgangspunkt i akademisk stoff er selvsagt ikke bare viktig for forskere. Studenter er avhengig av å beherske dette, men også de som arbeider med utredninger og tiltak i pedagogisk psykologisk tjeneste og Statped. Sakkyndige uttalelser og rapporter er ofte basert på kompliserte tester og utredninger, men skal forstås av foreldre og andre uten denne bakgrunnen.
Fordi jeg liker å skrive og hele tiden prøver å forbedre min egen skriving, liker jeg også svært godt å lese bøker om det å skrive. Her er noen av mine favoritter:
En av mine favorittbøker om akademisk skriving er boken “Scientific Writing for Psychology: Lessons in Clarity and Style”, skrevet av Robert V. Kail (Purdue University). Robert Kail har lang erfaring som redaktør, og var blant annet i mange år redaktør til flaggskipstidsskriftet til den amerikanske psykologforeningen “Psychological Science“. Jeg har selv opplevd å ha Kail som redaktør på to av mine artikler, og det var en svært lærerik opplevelse. Han gikk inn i artiklene og språket på en uvanlig grundig måte. Resultatet var at sluttproduktet ble langt bedre enn det vi hadde sendt inn.
I boken tar Kail opp temaer som hvordan man få et klart språk, og skrive konsist, men med et litt “krydret” språk. Han diskuterer også utførlig kunsten å skrive gode avsnitt. For de som skriver artikler er boken spesielt interessant, siden den tar opp hvordan man kan ramme inn og utforme en introduksjon, samt å rapportere og diskutere resultater.
For meg har denne boken stor nytteverdi, jeg går tilbake til den nesten hver gang jeg skriver noe. Bruksområdet er egentlig langt videre enn bare innenfor psykologi eller dersom man skriver på engelsk. De fleste av prinsippene som diskuteres er gyldige uavhengig av språk, fagområde eller om det er en forskningsartikkel eller annen akademisk tekst.
En annen av mine favorittbøker er boken til Helen Sword, “Stylish academic writing”. Boken har et empirisk utgangspunkt, og forfatteren (og forskeren) har gått gjennom en mengde artikler fra ulike fagområder. Deretter har hun vurdert artikkelen basert på en rekke kriterier, som for eksempel i hvilken grad artikkelen inneholder personlige pronomen, har en engasjerende tittel eller åpning, har mange abstrakte substantiver, hyppig bruker is, this, that, there eller mange verb utledet fra be. Resultatet er ganske nedslående, svært mange artikler har et passivt upersonlig språk og mye unødig fagsjargong. Dette gjør at de er vanskelig å forstå selv for de som er i tilgrensende fagområder.
Basert på denne empiriske undersøkelsen, gjennomgår forfatteren deretter prinsipper for hvordan man kan få et klarere språk og å skrive mer levende, også i akademiske tekster. Det som gjør denne boken spesielt god synes jeg er alle eksemplene på godt språk hentet fra tekstene til utvalgte forskere. Mange av rådene som forfatteren gir er også svært gode, selv om noen nok er for radikale for mitt fagområde. Tror for eksempel neppe jeg ville ha satset på å bryte med IMRAD strukturen (Introduction, Methods, Results, and Discussion), det hadde nok ledet rett til “reject”. Men- altså, alt i alt synes jeg boken til Sword er svært god. Boken er interessant fordi den er empirisk basert og i tillegg er rådene gode (de fleste) og det er lærerike eksempler.
Den siste favorittboken er “The elements of style” av William Strunk og E.B. White. Førsteutgaven av denne kom ut allerede i 1918, så den må kunne regnes som en virkelig klassiker. Jeg ble tipset om denne boken da vi hadde sendt inn en artikkel til et stort amerikansk tidsskrift. Artikkelen ble antatt, men vi fikk beskjed om at den måtte gjennomgå store endinger (på forskerspråk det litt skrekkblandet-fryd begrepet “major revision”). Redaktøren påpekte blant annet at vi brukte ordet “very”, og spurte om vi ikke hadde lest Strunk og White. Han understreket deretter at hvis ikke vi hadde lest den, anbefalte han oss å gjøre det før vi kom tilbake med en endret versjon av artikkelen. Jeg kjente ikke til denne klassiske boken, men leste den, og har brukt den hyppig siden.
“The elements of style” er kanskje den boken som tar opp ting som er mest spesifikt for engelskspråklig tekst av de tre bøkene jeg diskuterer. For eksempel regler for språkbruk og ord og uttrykk som ofte brukes galt. For en som ikke har engelsk som morsmål er boken uvurderlig. Mye av det som diskuteres var ærlig talt helt ukjent for meg, jeg kunne ikke huske å ha lært dette i skoleengelsken. Altså, en god bok, spesielt nyttig for den som skriver tekst på engelsk.
Dette er altså mine tre favorittbøker om skriving av akademiske tekster. Dersom du kjenner til andre gode bøker om dette, legg gjerne igjen en kommentar. Jeg er alltid på jakt etter gode bøker om skriving.
,
