Gir det bedre læring å finne sin egen læringsstil?

0 8,223

Teorien om at vi husker informasjon bedre dersom den blir presentert på den måten om vi angivelig lærer best, har hatt stor gjennomslagskraft. En undersøkelse blant lærere (riktignok fra UK) viste at 93 %  var enige i utsagnet “en person lærer best når undervisningen er tilpasset den enkeltes læringsstil (visuelt, auditivt eller kinestetisk)”. Også i Norge har metoden hatt stor gjennomslagskraft blant annet ved hjelp av en rekke medieoppslag à la “slik blir barna dine bedre på skolen”, en  tv-serie (!) og kurs av diverse kommersielle aktører (BI, Menko FlikFLak).  Statped fremmer også dette tiltaket flere steder på sine nettsider.

Sett bort fra at det unektelig virker ganske utfordrende for læreren å presentere teoretisk stoff via elevenes kinestetiske sans, hvilken effekt har egentlig bruk av læringsstiler?

En utfordring når man skal undersøke effekt er at det finnes en mengde ulike måter å kategorisere læringsstiler på, og at disse kategoriseringene er lite pålitelige.  Det mest vanlige er auditiv, kinestetisk eller visuell, men  andre vanlige inndelinger er venstre versus høyre hjernehalvdel, eller  holistiske  versus seriell læringsstil. Felles for disse kategoriseringene er at de gjøres vanligvis ved et spørreskjema og basert på spørreskjemaet (som ofte ligner mer på en test-deg-selv spalte i dameblader enn en seriøs kartlegging) finner man “sin” læringsstil.  Disse spørreskjemaene har  i liten grad gjennomgått en validering og er derfor lite pålitelige.

En annen utfordring med å orientere seg i forskningen om læringsstiler er at det finnes mange undersøkelser med svak kvalitet, uten sammenligningsgrupper eller loddtrekning. I tillegg er også en del undersøkelser gjennomført av personer som har hatt interessekonflikter knyttet til læringsstiler, blant annet fordi de har utviklet pedagogisk materiell, kartlegginger og lignende for kommersiell bruk.

Dersom man ser nærmere på uavhengig oversikter og undersøkelser viser imidlertid disse at fokus på læringsstiler ikke eller i liten grad gir bedre læring. En grundig forskningsoppsummering fra 2009 konkluderer med at det ikke er forskningsfunn som tilsier at læringsstiler bør brukes i pedagogisk praksis og at begrensede ressurser heller bør brukes på tiltak som vi vet har god effekt. Det bør nevnes at forskerne bak denne artikkelen sier at ikke alle mulige kombinasjoner av læringsstiler er undersøkt eller mulig å undersøke, men basert på det vi nå vet virker dette som en lite fruktbar vei både som forskningsfelt og for praksisutøvelse.

Det som også er nedslående ved fokuset på læringsstiler er hvor levedyktig forskningsfunn er lenge etter at de faktisk er falsifisert. Allerede i 2006 hadde Therese N. Hopfenbeck (da kollega på UiO, nå Universitet i Oxford) en artikkel om læringsstiler i Utdanningsnytt og viste basert på forskning som til da hadde vært publisert at dette hadde liten effekt.  Til tross for at vi har hatt kunnskap om manglende effekt lenge har altså ideen om læringsstiler fortsatt å leve i praksisfeltet, hos kommersielle kursholdere og på nettsider til ulike aktører i offentlig sektor. Dette sier noe om hvor lang tid det kan ta  før man endrer praksis når et forskningsfunn som viser seg å være galt får bred oppmerksomhet. Det er som om det fortsetter å leve sitt eget liv, og at funnet er falsifisert når ikke ut i samme grad som forskningsfunnet i utgangspunktet.

I et forsøk på å bidra til at den uheldige praksisen rundt læringsstiler stoppes, har en rekke ledende  forskere på læring skrevet under på en artikkel i “the Guardian”  om den manglende effekten (blant annet Professor Kate Nation, Universitet I Oxford, som jeg er heldig å få på besøk om noen uker,og som jeg vil blogge mer om da). Læringsstiler omtales der som en nevromyte, og artikkelen vektlegger at en organisasjon i UK som skal fremme forskningsbasert praksis i utdanning har konkludert med at læringsstiler er ” Low impact for very low cost, based on limited evidence”.

Motargumentene mot manglende effekt av læringsstiler har vært av typen “det virker for meg, jeg er sikker på at jeg lærer best når jeg får informasjon via hørsel/syn/helhetlig osv “. Et utdanningssystem med høy kvalitet kan imidlertid ikke  bygge på slike anekdotiske fortellinger, og for læringsstiler er resultatene altså tydelige og ikke akkurat oppløftende. God pedagogisk praksis bør derfor snarest heller rette fokuset mot metoder vi faktisk har god forskningsdekning for at fungerer, fremfor å bruke tid og unødige ressurser på virkningsløse tiltak som læringsstiler.

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

Leave A Reply

Your email address will not be published.