Det er velkjent at problemer med fonologisk bevissthet og benevningshastighet er viktige markører for dysleksi og trolig også gjenspeiler årsaker til hvorfor noen utvikler dysleksi. Men trenger man å ta hensyn til dette når man diagnostiserer dysleksi, eller holder det å kartlegge lese- og skriveferdigheter?
Dette var temaet da professor Peter de Jong fra Universitetet i Amsterdam besøkte oss forrige uke. Peter er en sentral forsker innenfor dysleksi og leseutvikling, han har publisert en rekke studier blant annet om språk- og leseutvikling, arvelighet og familierisiko for dysleksi. Det var hyggelig å ha Peter på besøk, hans forskning har inspirert meg, han er alltid spennende å høre på og jeg har gode minner fra at han opponent på min doktorgrad.
Så hva er konklusjonen, trenger man å kartlegge grunnlagsproblemer nå man diagnostiserer dysleksi? Peter de Jong konkluderte med at det er holder å kartlegge lesing og skriving. Det begrunner han med det ikke er en enkelt tilstrekkelig eller nødvendig årsak til dysleksi. Det er multiple årsaker og beskyttelsesfaktorer som virker sammen, og som samlet avgjør om et barn utvikler dysleksi eller ikke. Mens man tidligere kanskje fokuserte mer på at vanskene hadde en årsak, støtter forskningen altså nå at det er mange risikofaktorer og årsaker som virker sammen og gir et problem.
Det betyr at selv om svake fonologiske representasjoner og problemer med fonologisk bevissthet er en risikofaktor for å utvikle dysleksi, virker dette sammen med andre risiko- og beskyttelsesfaktorer. Det er dermed ikke slik at alle med dysleksi automatisk har problemer på tester av fonologisk bevissthet eller benevningshastighet. Det er heller ikke slik at alle som strever med fonologisk bevissthet faktisk utvikler dysleksi. Derfor er konklusjonen at det ikke er avgjørende å utrede disse ferdighetene siden de ikke er avgjørende for diagnosen.
Det betyr imidlertid ikke at man aldri skal utrede slike grunnlagsproblemer. I en ny undersøkelse (ennå ikke publisert) testet de Jong og kolleger om det var mulig for elever å jukse seg til en dysleksidiagnose og hva som kjennetegnet de som jukset. Grunnen til at de undersøkte dette er at man i Nederland har funnet ut at en del eldre elever og studenter fingerer en dysleksidiagnose for å få et dysleksiskriv som gir rett på utvidet tid på eksamen og andre goder. De undersøkte tre grupper, noen ble bedt om å late som om de hadde dysleksi og å etterape en dysleksidiagnose basert på informasjon fra internett om dysleksi. En annen gruppe hadde dysleksi og en tredje gruppe var uten lesevansker.
Hva viste resultatene? Resultatene viste at det kanskje ikke overraskende var fullt mulig å få en dysleksidiagnose uten faktisk å ha dysleksi. Men, resultatene viste at de som etterapet en dysleksidiagnose hadde langt svakere leseferdigheter enn de som faktisk hadde dysleksi, samt at de ikke hadde noen av grunnlagsproblemene. Å kartlegge grundig også grunnlagsfaktorer kunne derfor være nyttig for å avdekke juksemakere. Det bør nevnes at juksemakerne også hadde jukset seg til langt svakere ferdigheter enn det som er vanlig og kanskje reslistisk ved dysleksi.
Å utrede grunnlagsproblemer kan også være nyttig for å vite hvilke tiltak man skal sette inn. Er problemet fonologiske ferdigheter, bør man sette i verk tiltak der. Det vet man er effektivt og trenbart. 
Et annet argument for å kartlegge grunnlagsproblemer er at man kan sette i gang tiltak i barnehagen før barnet faktisk utvikler dysleksi. Dette argumentet er imidlertid problematisk. Grunnen til det er at selv om man kartlegger grunnlagsproblemene i barnehagen er det bare rundt 50% treffsikkerhet for å predikere dysleksi i skolen (varierer noe fra undersøkelse til undersøkelse). Grunnen til det er at det altså som nevnt er mange som har disse grunnlagsproblemene som ikke utvikler dysleksi og andre som ikke har problemene som utvikler dysleksi. Kanskje har jeg selv også vært for optimistisk på dette punktet tidligere, Peters forelesning fikk meg til å tenke på at treffsikkerheten her er nok lavere enn vi kunne ønske.
Dette tyder på at der fortsatt er årsaksfaktorer til dysleksi om er ukjente for oss og at vi vi trenger mer kunnskap før vi eventuelt kan kartlegge risikofaktorer for dysleksi med større treffsikkerhet allerede i barnehagen.
