De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om metodebruk i barnehageforskningen. Debatten startet etter at Jon Kåre Time skrev en god og interessant artikkel om posthumanistisk barnehageforskning. Jeg ble egentlig litt trist av å lese en av de posthumanistiske artiklene , trist at slike ting kommer på trykk i fagfellevurderte tidsskrifter som faktisk regnes som gode innenfor sitt felt. Posthumanisme er imidlertid ikke den største utfordringen for barnehageforskningen, de er en marginal gruppe. Det er et større problem at en del miljøer som forsker i sektoren har en svært ensidig bruk av metoder i sin forskning og det gjenspeiles i utdanningen av barnehagelærere.
Denne utfordringen kommer ikke tydelig frem i artikkelen i Morgenbladet. I artikkelen hevdes det at barnehagefeltet er splittet mellom dem som bruker kvalitative fortolkende studier og de som bruker “kostbar telling og måling”. Dette er etter mitt syn en forenkling. Det som er overordnet er at kvaliteten på forskningen er god, ikke nødvendigvis hvilke metoder man bruker. Det er også en fullstendig misforståelse å hevde slik som leder i Utdanningsforbundet Steffen Handal gjør i sitt innlegg i debatten at miljøer med kvalitativ forskning har stor innsidekunnskap, mens kvantitative miljøer har “stor statistisk kompetanse og mindre sektorforståelse”. Innsidekunnskap er mer avhengig av forskerne som gjør undersøkelsen enn metoden som brukes. Å gjøre et stort felteksperiment hvor forskerne lager et pedagogisk tiltak som gjennomføres av barnehagelærerne krever en stor forståelse av sektoren og det som skjer i barnehagen. Det finnes samtidig sikkert også eksempler på kvalitative intervjustudier eller videobservasjon som gjennomføres med liten sektorforståelse.
Det finnes flere eksempler på at forskningsmiljøer i barnehagefeltet med hell bruker en kombinasjon av storskalaundersøkelser og dybdeundersøkelser. I forskergruppen hvor jeg er medlem har vi for eksempel storskalaundersøkelser med mange deltagere hvor vi studerer språkutvikling og parallelt gjør dybdeundersøkelser med videopptak eller observasjon for å studere interaksjon mellom barnehagelærer og barn. De to perspektivene kan altså med fordel kombineres fordi de besvarer ulike forskningsspørsmål. Det som er avgjørende er at forskningen har høy kvalitet.
Mitt inntrykk er at en utfordring i barnehagesektoren er at det i en del miljøer som utdanner barnehagelærere i mindre grad er et slikt metodemangfold. Dersom vi ser på doktorgradskandidater i forskerskolen NAFOL til barnehagelærer og lærerutdanningen, er det tydelig at majoriteten der bruker metoder som intervju, videoanalyse og observasjon, det er få longitudinelle studier med mange deltagere eller studier som ser på hvordan pedagogiske tiltak virker. Det samme ser man dersom man tar en titt på publiseringer ved de store barnehagelærerutdanningene.
Hvilke konsekvenser kan et slikt manglende metodemangfold få? Mye av kunnskapen som publiseres i ledende tidsskrifter om barns utvikling i barnehagealder er basert på store longitudinelle undersøkelser som følger barn over tid eller felteksperimenter som ser på hvordan pedagogiske tiltak fungerer. Selv om man ikke gjør denne type undersøkelser selv er det vanskelig å komme utenom denne kunnskapsbasen når man arbeider i fag som har med barns utvikling og læring å gjøre. Dersom miljøer utelukkende bruker dybdeintervju og observasjon, kan det føre til at man har få personer i miljøet som kan vurdere kvaliteten på slike undersøkelser og å trekke ut kunnskap fra dem.
Å ha et mangfold i metoder er imidlertid ikke bare viktig for bredde og kvalitet i kunnskap, men også for å få en forskningsbasert undervisning av høy kvalitet. Ser man på pensumlistene til en del barnehagelærerutdanninger ser metodene brukt i litteraturen ut til å være relativt ensartet, og bredden av ulike metoder er i liten grad representert. Det ser ut til at studentene i liten grad blir eksponert for eksempel kunnskap om typisk språkutvikling som vi har fått ved å følge store grupper barn over tid, hva felteksperimenter sier om hvilke pedagogiske tiltak som er best for å stimulere språk hos minoritetsspråklige barn eller hvordan man kan vurdere kvaliteten på et kartleggingsverktøy. Dette er avgjørende kunnskap for barnehagelærere som kommer ut i praksis og får ansvar for å blant annet kartlegge om elever for eksempel har forsinket utvikling eller lærevansker slik at de bør henvises til pedagogisk psykologisk tjeneste, sette i verk tiltak for barn som er minoritetsspråklige eller å vurdere hva slags informasjon om barns utvikling som er viktig å gi skolen før skolestart.
I tillegg til å få konsekvenser for praksisutøvelse i barnehagen kan et begrenset metodemangfold også få konsekvenser for samarbeid og kommunikasjon med andre faggrupper. Barnehagelærerne skal i sin praksis samarbeide med fagpersoner som spesialpedagoger, pedagoger og psykologer som har dette metodemangfoldet som en integrert del av utdanningen sin. Det er derfor viktig at de ulike faggruppene snakker samme språk slik at de kan arbeide for å komme frem til best mulig løsninger for de barna de er satt til å hjelpe, heller enn å bruke tid på å oppklare misforståelser.
Det er selvsagt ikke slik at hvis man bruker et mangfold i metoder vil det løse alle utfordringer med forskningskvalitet og forskningsbasert undervisning. Det er imidlertid uheldig både for utviklingen av forskningen på feltet og for kvaliteten på barnehagelærerutdanningen dersom store miljøer i liten grad forholder seg til de kanskje mest velbrukte metodene for å få kunnskap om barns utvikling.
