Nordahl-utvalget: Lite forskningsbasert rapport leder oss på feil veier i opplæring for barn og unge

0 26,492

Sammen med kollega (og leder på Institutt for spesialpedagogikk) har jeg i dag en kronikk i Morgenbladet om Nordahl utvalgets anbefalinger. Selv om det også er noen gode forslag fra utvalget, synes vi samlet sett at dette er skuffende lesing for elever med spesielle behov. Kronikken kan du lese i Morgenbladet her. Nedenfor er en litt annen versjon av kronikken.

Lite forskningsbasert rapport leder oss på feil veier i opplæring for barn og unge

Hver høst starter nesten 60 000 forventningsfulle og spente førsteklassinger på skolen i Norge. For en ganske betydelig andel av disse barna vil gleden over å starte på skolen dessverre raskt bli snudd til nederlagsfølelse fordi de har store utfordringer med læring. Dersom ikke disse barna får riktig hjelp kan det ha store negative konsekvenser for videre skole- og livsløp. Det sies at hvordan man behandler utsatte barn sier mye om kvaliteten på et samfunn. Dersom spesialundervisning gjenspeiler dette, er det lite lovende. Hovedkonklusjonen til ekspertutvalget ledet av Thomas Nordahl (Høgskolen i Innlandet) er at spesialundervisning har dårlig kvalitet og kommer for sent. Dette samsvarer med konklusjonen fra en rekke tidligere utredninger, og vi er selvsagt enige med utvalget til Nordahl om at dette ikke kan fortsette. Å utforme politikk er ikke vitenskap. Likevel, når man nedsetter et offentlig såkalt ekspertutvalg for å utrede et problem er det ikke for mye å forvente at rapporten er oppdatert på forskning. Det er ikke denne rapporten, og dermed kommer den på villspor i mange av sine løsningsforslag. Det er spesielt fem punkter der Nordahl-utvalget bygger sine konklusjoner på lite forskningsbasert kunnskap.

  1. Hvem skal utrede elevene?

De fleste vil se at for å finne ut hvordan man mest effektivt kan hjelpe et barn med læringsutfordringer, må man vite hva som er problemet. Det er solid forskningsstøtte for at et tiltak må være målrettet for å ha effekt. Denne type utredningsarbeid blir i rapporten avvist som byråkratisk sakkyndighetsarbeid og bare de få som har antatt varige behov skal få utredning. I lys av at rapporten selv konkluderer med at lærerutdanningene inneholder for lite spesialpedagogikk, virker det urealistisk at skolene skal ta seg av all kartlegging utover dette. Forslaget ser dessuten helt bort fra at foreldre selvsagt vil vite hvorfor barnet strever på skolen. Dette kan åpne opp for et marked for private utredninger, hvor de som betaler får hjelp. Det er ingen tjent med.

  1. Hva forårsaker læringsutfordringer?

Ifølge rapporten er dagens system basert på et ensidig problemfokus hos barnet fremfor miljø. Dette er et ekko fra 70-tallet, hvor individ og miljø ble sett på som to motsetninger. Med det hopper rapporten over minst 20 år med solid forskning som viser at vansker med læring har såkalte multifaktorielle årsaker, altså at arv og risikofaktorer virker sammen med et miljø som hemmer eller fremmer disse. Svært få, om noen, pedagogisk-psykologiske rådgivere arbeider i dag ensidig med et individperspektiv. I en forskningsbasert utdanning har dette samspillet mellom individ og miljø vært en naturlig del av pensum i en årrekke.

  1. Hyppighet av vansker

Rapporten konkluderer med at mellom 1-3% av alle barn har varige hjelpebehov. Denne konklusjonen fremstår som helt ubegrunnet, uten en eneste referanse. En oversikt over epidemiologisk forskning vil avdekke at dette tallet er urealistisk lavt. For å forstå utfordringer med læring må man forholde seg til det faktum at både læringsforutsetninger, språk/leseferdigheter og matematikk følger en gausskurve eller såkalt normalfordeling. Selv med ganske konservative kuttpukter for hva en vanske er vil derfor minst 10% i hvert barnekull ha relativt varige spesielle behov som neppe kan løses ved ordinær tilpasset opplæring. Hos oss på Institutt for Spesialpedagogikk (UiO) har vi lenge argumentert for, på linje med ekspertutvalget, at spesialundervisning ikke kan dekke behovene til 15-20% av elevene slik det er i noen kommuner på ungdomsskolen. Men derfra til 1-3% er et langt skritt som både er urealistisk og ubegrunnet.

  1. Hvilke tiltak har egentlig effekt?

Rapporten har lite oppdatert forskning om hva som faktisk har effekt for barn som har læringsutfordringer. En type undersøkelser som gir oss kunnskap om dette er randomiserte forsøk hvor deltakere fordeles tilfeldig til tiltak og en sammenligningsgruppe, og deretter sammenlignes. Dette er den sikreste måten å finne ut om et tiltak faktisk fører til bedre læring hos elevene. En rekke slike undersøkelser viser at tiltak over tid i mindre grupper har god effekt. Rapporten referer bare til to, hvorav en både er galt gjengitt og galt referert. I stedet går rapporten i to forskningsmetodiske feller: Det vises gjentatte ganger til en grov oppsummering som er en utrolig blanding av ulike undersøkelser med få randomiserte forsøk. I tillegg har utvalget krydret teksten med bokser fulle av anekdotiske bevis på hvordan angivelig å kutte ut spesialundervisning har positive effekter. Det utvalget fester lit til er generelle skolebaserte tiltak, men ikke en eneste referanse er satt opp som støtte for at skoletiltakene rapporten ramser opp faktisk virker.

  1. Tidlig innsats er ikke alt

Rapporten tar for gitt at dersom flere får hjelp tidlig, vil behovet bortfalle eller reduseres senere. Ikke en eneste referanse er gitt til undersøkelser som faktisk viser dette. Selv om tidlig innsats utvilsomt er viktig, er nok dette mer komplisert enn som så. For mange av barna er det naturlig at behovene blir større på ungdomsskolen fordi læringsmengden i alle fag øker. Å tro at store vansker går over fordi man tidlig får intensive kurs på 6-7 uker, slik det foreslås i rapporten, er helt urealistisk. Vårt miljø gjør jevnlig randomiserte kontrollerte studier av tiltak, og vi har gjentatte ganger vist at å forbedre læring slik at elevene henter igjen de andre krever svært sterk innsats over tid.

En forutsetning for at spesialundervisning kan ha effekt er at innholdet har høy kvalitet og blir fulgt opp av dyktige fagpersoner. Opplæringsloven bør derfor endres slik at disse elevene sikres rett til opplæring av fagperson med godkjent utdanning og kompetanse. Det bør også stilles klare krav til kommunene om hvordan spesialundervisningen skal implementeres og fylkesmannen bør få hjemmel til å gi skoleeiere sanksjoner ved alvorlige eller gjentatte brudd på opplæringsloven. Det er heller behov for å styrke PP-tjenesten enn å svekke den, slik at det går raskere å få utredning og at barn kan følges opp over tid. Retten til enkeltvedtak bør bevares, denne elevgruppen trenger sterkere, ikke svakere rettigheter. Det er også behov for mer forskningsbasert kunnskap om læringsutfordringer i lærerutdanningene. Alt dette samsvarer med barneombudets rapport, som for øvrig fremstår som langt mer velfundert og velbegrunnet enn rapporten fra Nordahl-utvalget.

En satsing på god forskningsbasert spesialundervisning kan ha en stor samfunnsgevinst, mange har potensiale for å bli aktive deltagere i utdanning, samfunn og arbeidsliv. Spesialundervisning kan foregå i klassen eller i mindre grupper, og implementeres den på en god måte trenger dette hverken å være segregerende eller stigmatiserende. Å gi god hjelp til elever som strever betinger imidlertid at vi som samfunn tar oppgaven alvorlig og gir en nødvendig støtte. De viktigste tiltakene som foreslås av utvalget til Nordahl er ikke veien å gå for å lykkes med dette.

Av

Monica Melby-Lervåg, Professor og forskningsleder Institutt for Spesialpedagogikk, Universitet i Oslo

Ona Bø Wie, Professor og leder av Institutt for Spesialpedagogikk, Universitet i Oslo

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

Leave A Reply

Your email address will not be published.