Hva gjør vi med spesialundervisningen?

1

Hva vi kan gjøre med spesialundervisningen var temaet på en minihøring jeg var invitert til av Trine Schei Grande og Venstre denne uken. Minihøringen er noe politikere bruker for å skaffe seg oversikt over et felt, og samlet forskere, representater fra interesseorganisasjoner for ulike lærevansker, foreldre og utdanningsforbundet.

Trine Schei Grande på minihøringen

Utgangspunktet for møtet var at Anne Lindbo presenterte Barneombudets rapport om spesialundervisning, “Uten mål og mening?”. Rapporten konkluderer med at spesialundervisning slik det har fungert i norsk skole har vært feilslått, dårlig implementert og ineffektiv.

Det gjorde  inntrykk å høre representanten fra unge funksjonshemmede spøke på møtet at hun skulle ønske at Norge hadde hatt et stort firma for vaffelproduksjon slik at hun hadde fått brukt det hun lærte i spesial-undervisningen til noe. Flere meldte også i tråd med Barneombudets rapport om stor bruk av assistenter i spesialundervisningen, lite oppfølging og undersøking av effekt. I tillegg fikk mange fritak fra karakterer uten at det strengt tatt var nødvendig og uten at verken eleven selv eller foreldre alltid fullt ut forsto konsekvensene av dette. Dette er alvorlig, spesielt når så mange som 15% får spesialundervisning på ungdomsskolen. Sånn kan vi ikke ha det. 

Mitt velbrukte eksemplar av barneombudets rapport

I rapporten konkluderer barneombudet med 26 tiltak som må til for å bedre situasjonen. Blant de viktigste tiltakene slik jeg ser det er en endring av opplæringsloven slik at elever med spesialundervisning sikres rett til fagperson med godkjent utdanning, og at unntak skal gjøres i eget enkeltvedtak. Alt for ofte blir spesialundervisning gitt av assistenter.

Et annet viktig tiltak barneombudet foreslår er at spesialpedagogisk kunnskap må inn i lærerutdanningen. Elever med ulike læringsutfordringer og lærevansker er kanskje de som gir lærere størst utfordringer i undervisningen. Det er derfor utrolig at dette nærmest ikke er synlig på pensum i de fleste lærerutdanningene. Fokus på teoretikere som er fjernt fra det som skjer i klasserommet bør byttes ut med oppdatert empirisk forskning om hva som kjennetegner ulike læringsutfordringer som er vanlige i skolen og hvilke undervisningstiltak som har dokumentert effekt.

Et tredje viktig tiltak er at kunnskapsdepartementet må styrke pedagogisk psykologisk tjeneste både når det gjelder kompetansekrav og bemanningsnorm. PP-tjenesten har mange viktige oppgaver, og hvis man antar at rundt 15% av elevene har behov for bistand fra tjenesten i løpet av opplæringsløpet sier det seg selv at dette er ressurskrevende. Jeg tror imidlertid det også er viktig å øke kompetansen blant lærere, PP-tjenesten kan ikke alene løse alle utfordringer for elever med spesielle behov, de som arbeider med elevene til daglig spiller en avgjørende rolle.

Caroline Solem fra Dysleksi Norge vektla blant annet betydningen av utredning av høy kvalitet for å gi riktig tiltak

Et siste viktig tiltak barneombudet foreslår er at kunnskapsdepartementet må etablere sanksjonsmuligheter overfor skoleeiere som ikke etterlever regelverket. Det er i dag stor frihet for kommunene og den enkelte skole når det gjelder hvordan spesialundervisning skal praktiseres. Noen kommuner ser ut til å ha som eneste målsetting at spesialundervisning skal reduseres, andre at spesialundervisning bare skal gis i klassen og i form av tolærersystem. Dersom det enkelte barn ikke får opplæring i tråd med PP-tjenestens anbefaling, får det få konsekvenser for kommunene eller skolene. Barneombudets rapport viser også at det kan være en lang og tung vei å gå for foreldre som er misfornøyde med spesialundervisningen og ønsker å gjøre noe med dette. Dette bør endres, det bør ha større konsekvenser for kommuner og skoler dersom ikke spesialundervisningen har tilstrekkelig kvalitet og det bør bli enklere for foreldre å følge opp og klage.

Barneombud Anne Lindbo og jeg. Barneombudet har gjort et utrolig viktig og grundig arbeid i denne saken

Det er virkelig prisverdig at barneombudet har publisert en god og grundig rapport som har satt spesialundervisning på dagsorden, og jeg støtter tiltakene som blir foreslått. I mitt innlegg la jeg også vekt på paradokset ved at det  spesialundervisning  har hatt dårlig kvalitet ofte blir brukt som argument for å avvikle det. Mange undersøkelser viser at tiltak for elever med ulike lærevansker kan være svært effektive. Disse tiltakene trenger heller ikke være segregerende, de kan ofte gjennomføres i vanlig klasse eller som intensive tiltak utenfor klassen. Det siste denne gruppen trenger er derfor svakere rettigheter. Rettighetene bør heller styrkes. Alle med læringsutfordringer bør få en god utredning innen rimelig tid og en forskningsbasert oppfølging av fagpersoner hvor det får konsekvenser for kommunen dersom tilbudet har svak kvalitet.

 

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

Reply To Christa Leskinen

Cancel Reply

Your email address will not be published.