Dysleksistudien i Tromsø: Hva er dysleksiparadokset?

Denne uken blogger jeg fra Tromsø fordi jeg er med på et forskningsprosjekt der (blant annet). Trude Nergård Nilssen (Prof. Universitet i Tromsø, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, til venstre i bildet) startet for en noen år tilbake Dysleksistudien i Tromsø, en viktig og spennende undesøkelse som følger barn med familierisiko for dysleksi. Barna er fulgt fra de de første leveårene og nå opp i barneskolen, og har blitt sammenlignet med en gruppe uten familierisiko. 

I forbindelse med dysleksistudien var vi denne uken så heldige å ha besøk av Prof. Hugh Catts (se bildet), en av de ledende forskerne internasjonalt på dysleksi og språkvansker. Hugh kommer fra Florida State University som er et av de største og beste miljøene internasjonalt på dette feltet. Jeg har vært der på forskningsopphold og drar gjerne tilbake. Når det er sagt, Florida er kanskje eksotisk og forlokkende for meg, men for Hugh Catts var det nok en ganske spesiell opplevelse å være i Tromsø i januar.

I Tromsø hadde Hugh Catts seminar for en fullsatt sal med ansatte og studenter, og temaet for innlegget hans var tidlig identifisering av dysleksi. Han presenterte data fra blant annet undersøkelser som hadde fulgt store grupper barn over tid.

En ting jeg syntes var spesielt tankevekkende var det Hugh Catts kalte “dysleksiparadokset”. Det referer til at forskning viser at det mest effektive tidsvinduet for å avhjelpe dysleksi  er i 1.-2. klasse når barna knekker lesekoden og automatisere lesingen. Går man da inn med intensivt fonologisk bevissthetsarbeid og bokstavopplæring, vet vi fra en rekke undersøkelser at vanskene blir mindre alvorlige og at klassekameratene ikke rekker å dra mye i fra.

Det som i praksis skjer dessverre er at man ofte venter med dysleksiutredninger. Hugh Catts beskrev jo situasjonen fra USA, men mitt inntrykk er at dette også gjelder her hjemme. PP-tjenesten utreder ofte ikke dysleksi før i 4.-5. klasse, og mange skoler venter også lenge med å henvise til PPT (kanskje fordi de er klar over at det ikke er aktuelt med utredning før senere?). Før 4.-5. klasse er dermed tiltakene selv for elever med alvorlig dysleksi og hvor det er store lesevansker i familien, basert på at skolen følger opp med egne intensive lesekurs og en kanskje mer tilfeldig praksis. 

Resultatet er at når utredningen endelig gjennomføres, har vanskene ofte har gitt nederlagsfølelse, spredt seg til andre fag og at eleven med dysleksi har havnet langt etter de andre. Dysleksi er egentlig ganske enkelt å utrede på et tidlig tidspunkt fordi markører for dysleksi ikke bare er svak ordlesing, men også svikt i fonembevissthet og benevningshastighet. Alvorlig dysleksi kan derfor utredes med relativt stor sikkerhet allerede tidlig i leseopplæringen fordi de underliggende vanskene er tilstede fra et tidlig tidspunkt. Dysleksiens paradoks er altså at praksisen med å vente med utredning ikke er forskningsbasert og at det mest effektive tidsvinduet for tiltak da blir lukket. Denne uheldige praksisen bør vi gjøre det vi kan for å endre. 

I dysleksistudien i Tromsø er nettopp et viktig mål å identifisere tidlige tegn på dysleksi ved å studere faktorer som kan påvirke lese- og skriveutviklingen allerede fra barna er små. Fordelen med studier av barn med familierisiko er at i et fødselskull utvikler ca 5-7% av barna dysleksi, mens i en gruppe med familierisiko utvikler ca 50% vansken. Dette gjør det enklere å få flere barn med dysleksi i utvalget man studerer, og i tillegg kan man få informasjon om deres utvikling lenge før leseopplæringen og lesevanskene starter. Det gir mer kunnskap om forløpere til vanskene og dermed hvordan de kan tidlig identifiseres og avhjelpes. Basert på data fra dysleksistudien i Tromsø arbeides det nå med å utvikle en screeningtest for å kartlegge dysleksi på et tidlig tidspunkt. På den måten kan man sette i verk tiltak når det faktisk er størst sjanse for å lykkes og dermed unngå “dysleksiparadokset”.  

Jeg har tidligere gjort en systematisk oversikt over studiene av familierisiko sammen med Maggie Snowling. Selv om disse studiene har gitt oss mye kunnskap, har de fleste kun kartlagt hvorvidt foreldrene har dysleksi eller ikke basert på selvrapportering. En stor fordel med dysleksistudien i Tromsø er at det er gjort grundig kartlegging av foreldrene. Basert på de skal vi sammen med en finsk forskerkollega, Minna Torppa, presentere resultater på en konferanse til sommeren der vi undersøker hvilke faktorer hos foreldrene som påvirker barnas leseferdigheter, såkalt “intergenerational transmission effects”. Altså spennende tider, jeg er veldig glad for at jeg får henge meg på denne undersøkelsen.