Utviklingsmessige språkvansker: Hva er det og hvordan diagnostisere?

0 9,837

Denne uken blogger jeg fra Universitet i Tromsø hvor jeg sammen med Trude Nergård Nilssen (Prof UiT) og de to supre post docene fra UiO, Jannicke Karlsen og Ellen Brinchmann (se bildet) har hatt muntlig eksamen for mastergradsstudenter i emnet “Språkrelaterte lærevansker og dysleksi” (samarbeider for øvrig med post docene om faktisk tre spennende prosjekter som jeg skal blogge mer om senere). Det har vært morsomt, mange flinke studenter, jeg er lite med studenter og ofte savner jeg det.

Utviklingsmessige språkvansker var sentralt både i  skriftlig og muntlig eksamen til studentene. Jeg har blogget om denne lærevansken tidligere, mens merkelappen fortsatt var spesifikke språkvansker. På grunn av faglig uenighet har det siden den bloggposten skjedd relativt store endringer både i betegnelsen på vansken og hvordan det utredes og diagnostiseres.

Det virker egentlig litt underlig at det skal være så mye uenighet  rundt en diagnose som allerede er inkludert og validert i diagnosemanualene ICD10 og DSM5. En undersøkelse som beskrives her viste midlertid stor uenighet om diagnosekriterier og hva som skulle til for å få hjelp. I tillegg kom det frem at de diagnostiske manualene i stor grad ble ignorert og ikke ble opplevd som relevante av de som arbeidet med dette. En av årsakene til uenighetene bunner i at diagnosemanualene er basert på en biomedisinsk forståelse, mens språkvansker på mange måter ligger i skjæringspunktet mellom og utredes av ulike disipliner, blant annet medisinere, psykologer, logopeder og pedagogisk-psykologiske rådgivere.  

På grunn av uklarhetene knyttet til terminologi og diagnostisering satte en internasjonal gruppe forskere i gang et såkalt Delphi konsensus prosjekt. Kort sagt er et Delphiprosjekt en metode for å søke konsensus hos en gruppe panelmedlemmer som er sentrale innenfor et felt hvor det er uenighet. Metoden for å gjøre dette går i flere sykluser hvor panelmedlemmene rangerer ulike påstander etter hvor enige og uenige de er. Rangeringen analyseres statistisk og man ser hvor stor grad av enighet det er og hva det er enighet om, og basert på dette trekker man konklusjoner.

De siste ukene har jeg hatt besøk av to britiske forskerne som jeg samarbeider med og som var sentrale i Delphi arbeidet, Courtenay Norbury (UC London) og Maggie Snowling (Univ Oxford), og hatt mulighet til å diskutere dette prosjektet. Resultatene fra Delphi prosjektet kalt Catalise ble publisert i fjor og er åpent tilgjengelig her.  Konsensusrapporten er basert på 59 fagpersoner som er sentrale i feltet og som har bakgrunn fra ulike disipliner.

I Delphi rapporten var det enighet om 27 ulike konklusjoner. Det vil føre for langt å gå inn på hver enkelt av dem her, de kan leses i rapporten også med kommentarer. De mest interessante synes jeg er følgende:

-Det er stor komorbiditet mellom språkvansker og andre vansker om for eksempel oppmerksomhetsvansker, motoriske vansker og andre lærevansker. Siden vanskene altså ikke er så spesifikke som først antatt har man gått bort fra begrepet spesifikke språkvansker og omdøpt det til Developmental Language Disorders (DLD). På norsk har jeg kalt det utviklingsmessige språkvansker, men jeg vet ærlig talt ikke om det er konsensus om dette (selv om jeg har hørt noen andre bruke det). Språkutviklingsforstyrrelse/svikt er et annet alternativ.

-Språkvansker hos yngre barn kan løse seg av seg selv. Dersom barnet er under to år år bør det reutredes etter 6 måneder.

-Det ble enighet om at resultater på tester av for eksempel nonordrepetisjon, setningsminne og markering av verbtid er relativt sosialt og kulturelt uavhengige og kan derfor være nyttige å bruke.

-For tospåklige er det komplekst å utrede språkvansker og det er viktig å involvere foreldre for å få informasjon også om språkferdigheter på førstespråket og språkutviklingshistorie.

-Utviklingsmessige språkvansker skal diagnostiseres uavhengig av om det er en diskrepans mellom språk og ikke-verbale evener (såkalt nonverbal IQ). Dersom et barn med språkvansker har betydelig svekkede nonverbale evner og/eller problemer knyttet til såkalt adaptiv adferd, skal primærdiagnosen være utviklingshemming med språkvansker som en sekundærdiagnose.

-Det anbefales at utredning foretas etter bekymring hos foreldre eller andre som kjenner barnet, heller enn universell kartlegging/screening. Universell kartlegging har for store utfordringer knyttet til falske positiver og negativer og en del vansker går over av seg selv. Dette punktet er interessant i lys av den norske debatten som har vært angående kartlegging i barnehage.

Et siste punkt det er enighet om og som jeg tenker er en av årsakene til uenighetene rundt utviklingsmessig språkvanske, er at språkferdigheter er normalfordelt og at det ikke er et klart kuttpunkt for hva som er en utviklingsmessig språkvanske og hva som er nedre del av normalvariasjonen. Så lenge en egenskap er normalfordelt tror jeg diagnoser alltid vil by på utfordringer og vanskeligheter med å nå konsensus. Dette gjelder ikke  bare utviklingsmessige språkvansker men også andre diagnoser som ikke har klare kuttpunkt og er basert på en normalfordeling. Sånn sett er det en fordel i Norge, i motsetning til en del andre land at ressurser til tiltak i barnehage og skole for ulike vansker i mindre grad er knyttet opp mot diagnosen.

Avslutningsvis er det også på sin plass med en kritisk bemerkning til Delphi undersøkelser. Dersom det er sterk faglig uenighet i et felt kan dette skyldes at vi har for lite og for usikker kunnskap. Dette gjelder også språkvanskefeltet. Vitenskap skal jo være noe annet og mer robust enn å telle opp hvor mange som er enige eller uenige i ulike påstander, for deretter å konkludere. Dette løser ikke faglige uenigheter som bunner i at vi har behov for mer kunnskap. Det kan faktisk minne om en slags sosial konstruktivisme som forskere innenfor dette feltet vanligvis er sterkt kritiske til.

Finvær i Tromsø

 

 

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

Leave A Reply

Your email address will not be published.