Spesialundervisning og tilpasset opplæring: Hva fungerer og hva er problematisk i lovverket?

Forrige uke holdt jeg et innlegg for opplæringslovsutvalget i kunnskapsdepartementet. Her er hva jeg la vekt på

1

La det først være klart: Det ligger store uutnyttede muligheter i spesialundervisning og tilpasset undervisning. Dessverre har det blitt skapt et uriktig bilde av at spesialundervisning ikke virker, blant annet fordi undersøkelsene ikke har hatt riktige sammenligningsgrupper eller at kvaliteten på hvordan spesialundervisningen har vært implementert ikke har vært undersøkt. En mengde velkontrollerte undersøkelser av elever med ulike lærevansker viser tvert i mot at intensiv gruppeundervisning kan ha god effekt dersom det blir gjennomført på en god måte. Det er altså et stort potensiale dersom timene blir brukt riktig.

Lovverket vårt er et virkemiddel for å sikre at elever med spesielle behov får utnyttet dette potensialet. Blant annet i Nordahl rapporten blir lovverket sett på som en medvirkende årsak til at elever med spesielle behov ikke får den hjelpen de har behov for til rett tid, og det er foreslått store endringer. Her vil jeg se på de viktigste lovbestemmelsene som angår spesialundervisning og tilpasset opplæring, og diskutere hva som fungerer og hva er problematisk.

  • § 5-1.Rett til spesialundervisning slår fast at elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning.

Det er flere positive aspekter ved denne lovhjemmelen. En juridisk rettighet om spesialundervisning står sterkere enn et generelt prinsipp om tilpasset opplæring.   Retten må dessuten følges opp av en motsvarende plikt fra skoleeiers og skolens side. I tillegg er den (i motsetning til i mange andre land) ikke knyttet til diagnose men til en vurdering av utbytte av opplæringen. Den juridiske retten til spesialundervisning gir også foreldrene og eleven viktige rettigheter. For eksempel kan foreldrene kreve at skolen gjør nødvendige undersøkelser, muligheter til informasjon og innsyn, til å  samtykke, til å uttale seg og til å klage på vedtaket. Det er altså svært mange grunner til å bevare enkeltvedtak for spesialundervisning, og å oppheve denne retten (slik Nordahl utvalget foreslår) vil innebære svekkede resttigheter for en allerede sårbar gruppe.

Ulempen med lovverket slik det er nå er at det sies ingenting om hvordan opplæringen skal gis og kompetanse hos de som skal gi spesialundervisningen. Dette bør endres. Retten til spesialpedagogisk kompetanse er sentralt i retten til spesialundervisning, hvis ikke det stilles krav om spesialpedagogisk kompetanse sikres ikke kvalitet på elevens spesialundervisningstilbud. Lærere har varierende kunnskap om å lage forskningsbaserte opplegg for elever med spesielle behov samtidig som de har stor metodefrihet/(ansvar). I tillegg er det også en stor del av spesialundervisningen som gis av assistenter.

  • § 1-3.Tilpassa opplæring Opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til den enkelte elev. Dette er også et viktig og godt prinsipp som vi bør holde fast på. Problemet er at forskning viser at prinsippet om tilpasset opplæring ofte ikke eller bare delvis gjennomføres. Å følge opp dette prinsippet krever ressurser, kompetanse i forskningsbaserte tiltak og kartlegging som skolene har i svært varierende grad. Disse utfordringene er imidlertid ikke direkte knyttet til lovverket og bør løses på andre måter.
  • 1-4.Tidlig innsats på 1. til 4. trinn På 1. til 4. årstrinn skal skolen sørge for at elever som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning, raskt får egnet intensiv opplæring slik at forventet progresjon blir nådd.

Igjen et viktig og godt prinsipp som bør bevares. Men hvordan og hva som skjer med elever under kritisk grense på kartlegging i 1. og 2. klasse varierer nok mye fra lærer til lærer, fra skole til skole og kommune til kommune. Dersom skolen ikke har kompetanse eller ressurser til å gjennomføre prinsippet om tidlig innsats, kan det kanskje også føre til at flere elever blir henvist rett til utredning for spesialundervisning og at vi får uønsket mange med spesialundervisning. Denne utfordringen kan imidlertid bare delvis løses via lovverket. I motsetning til spesialundervisning reguleres heller ikke tidlig innsats av en sakkyndig uttalelse. Det kunne derfor vært en bedre konkretisering i regelverket om hva og hvilket omfang de tidlige tiltakene bør ha.

  • § 5-6.Pedagogisk-psykologisk tjeneste Hver kommune og fylkeskommune skal ha en pedagogisk-psykologisk tjeneste. Tjenesten skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særlige behov. Den pedagogisk-psykologiske tjenesten skal sørge for at det blir utarbeidd sakkyndig vurdering der loven krever det.

PPT er organisert uavhengig av skolene, har ofte høy kompetanse og kan gjennomføre gode utredninger Men, i henhold til § 5-6 skal PPT både ivareta utredninger og sakkyndige uttalelser, men også kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling i skolene. Dette er formidable oppgaver, langt flere enn PP-tjenesten ofte er dimensjonert for og den kan dermed bli en flaskehals. Det bør derfor settes en bemanningsnorm for PPT, et antall PP-rådgivere en kommune må ha for eksempel basert på elevtall. Siden kompetansen og ressursene på skolene til å ivareta elever med behov for spesielle tiltak varierer, kan det også føre til at PPT får henvist flere elever enn det som kanskje er nødvendig. Kanskje er det en mulighet at en del elever (de uten større funksjonshemminger etc) basert på skolens kartlegging får en enkel midlertidig sakkyndig uttalelse som regulerer tidlig innsats. Dersom elevene ikke har ønsket effekt av dette når skolen har dokumentert at det er gjennomført, går de videre til en grundigere utredning hos PPT.

Et viktig spørsmål til slutt er at dersom problemet ikke er lovverket, men at kommunene ikke greier å følge det, kan det være at lovverket er for ambisiøst? Slik jeg ser det er svaret på dette nei. Vi bør ha høye ambisjoner også for elever med spesielle behov. Elever med spesielle behov er imidlertid en svært uensartet gruppe, og å gi god opplæring til denne gruppen er tilsvarende komplisert. Selv om det er behov for noen mindre endringer i lovverket (som skissert ovenfor) er det etter mitt syn spesielt fire faktorer som har bidratt til den uheldige situasjonen vi ser i dag: 1) Det er lite om lærevansker i lærerutdanningene, 2) spesialpedagoger arbeider langt unna barna fordi de ikke er kvalifisert til lærerstillinger, 3)PP-tjenesten har for mange oppgaver i forhold til bemanning, og  4)spesialundervisning ikke blir tatt alvorlig fordi det har spredt seg en myte om at det ikke har effekt. Dette må i hovedsak løses utenfor lovverket.

Takk til Jorun Buli-Holmberg og Kari-Anne Næss for innspill. God jul og takk til alle blogglesere!

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

1 Comment

  1. Øyvind Østby says

    Tydelig om et viktig tema. Veldig enig budskapet. Synes man kan se tendenser til at skillet mellom tilpasset opplæring og spesialundervisning hviskes ut. Det er skummelt. Under slike uklare betingelser får man lett dårlig samvittighet som lærer.

Leave A Reply

Your email address will not be published.