Hvordan avdekke språkvansker hos tospråklige?

11 232

Som pedagog får man ofte en spesiell bekymring når språk- og leseutviklingen ikke går som forventet hos tospråklige barn. Reflekterer det tospråkligheten eller kan det bunne i en språk- eller lærevanske? Dessverre er det jo slik at uavhengig av om barn er ett- eller tospråklig er det en del som ikke utvikler språk- og leseferdigheter som forventet for sin alder.  Både språklig bevissthet (evnen til å lytte ut og manipulere med lyd og lydstrukturer i ord), ordavkoding (å avkode sammenhengen mellom lys og bokstav og trekke sammen til ord), språkforståelse (å forstå ord, bygge et vokabular, bruke ord i setninger) og leseforståelse er ferdigheter som følger en normalfordeling i befolkningen. Dersom barna har ferdigheter under en bestemt, men ofte tilfeldig satt grense, er vanskene så alvorlige at de betegnes som en utviklingsforstyrrelse.

Hva kan så forskning bidra med når det gjelder å avdekke språkvansker hos tospråklige?

Først, det er viktig å merke seg for barnehagelærere at en del gjennomgripende utviklingsforstyrrelser som autisme, store generelle lærevansker eller psykisk utviklingshemming ofte først kommer til uttrykk gjennom en språkforsinkelse i førskolealder (mer om dette i den glimrende boken til Hulme & Snowling 2009).  Gjennomgripende utviklingsforstyrrelse oppstår selvsagt hos tospråklige i samme grad som hos andre barn, og det er viktig å være oppmerksom på dette, slik at man kan henvise barnet videre til utredning hos Pedagogisk psykologisk tjeneste. Der er det vanlig å undersøke om barnet kan ha en mer gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, blant annet ved å ta evnetester som ikke inneholder språklig instruksjon og å gjøre andre observasjoner for å se på barnets sosiale samhandling, lek, konstruksjon og lignende.

Når det gjelder dysleksi, pleier «ren» dysleksi hos tospråklige vanligvis å være mindre komplisert å avdekke. I en artikkel fra 2014 oppsummerte vi resultatene fra rundt 80 undersøkelser som hadde sammenlignet språklig bevissthet og ordavkoding hos en- og tospråklige barn. Hovedfunnet var at tospråklige barn  vanligvis er på et sammenlignbart nivå som enspråklige på språklig bevissthet og ordavkoding (for detaljer se artikkel). Dette er selvsagt avhengig av at de har vært eksponert for begge språk over tid. Siden tospråklige barn altså vanligvis er på samme nivå som enspråklige når det gjelder fonologiske ferdigheter og ordavkoding, er det viktig å merke seg dersom tospråklige strever med dette når de har vært eksponert for to språk over tid. For barnehagelærere er det viktig å vite at dersom barn er i risiko for å utvikle dysleksi, vil de allerede i barnehagealder ha dårlig språklydsbevissthet, se artikkel vi har skrevet om dette her.  Dette gjelder også tospråklige barn og er viktig å være oppmerksom på.

I skolen er det viktig å merke seg at dersom et tospråklige barn etter en tid med leseopplæring ikke utvikler avkodingsferdigheter som forventet og på linje med enspråklige medelever, er det grunn til å være oppmerksom. Leseoppgaver med nonsensord kan da gi viktig informasjon. Barn med dysleksi strever ofte på disse leseoppgavene, og slike oppgaver vil også være uavhengig av språkforståelse og være et renere mål for avkoding enn ordlesing. Ved mistanke om dysleksi er det altså mulig å påvise dette med rimelig grad av sikkerhet uten å måtte undersøke barnets avkodingsferdigheter, språklydsbevissthet eller andre ferdigheter relatert til avkoding (som benevningshastighet og minnespenn) på morsmålet. Ved dysleksi hos tospråklige kan det være en risiko for såkalte falske negative. Det vil si at man feilaktig konkluderer med at et tospråklig barn ikke har dysleksi, fordi man går ut fra at tospråkligheten gir vansker eller forsinkelser med fonologi og utvikling av ordavkodingsferdigheter. For å unngå dette er det viktig å være oppmerksom på at tospråklige barn vanligvis har fonologiske bevissthet og ordavkodingsferdigheter på linje med enspråklige.

Dersom et barn har alvorlige vansker med språkforståelse som ikke kan forklares med generelle lærevansker eller utviklingshemming, kan barnet bli diagnostisert med spesifikke språkvansker (se Hulme & Snowling, 2009). Et hovedkjennetegn ved spesifikke språkvansker er en svak språkforståelse og vokabular. Det er vist i gjentatte undersøkelser at tospråklige har svakere prestasjoner enn enspråklige på tester av dette, selv når de kan velge hvilket språk de vil avgi svar på (se Oller, 2005; Bialystok mfl 2012 ). Det kan derfor være en utfordring å nøste opp i om tospråklige barn har spesifikke språkvansker. Det er altså ikke tilstrekkelig å kartlegge barna på begge språk og sammenligne med normer for barn med ett språk for å få informasjon om tospråklige barn har språkvansker eller ikke. Det kan føre til falske positive, altså at man hevder at et tospråklig barn har spesifikke språkvansker når det i virkeligheten ikke har det. Dette er selvsagt svært uheldig.

Det har vært foreslått flere strategier for å avdekke språkvansker hos tospråklige:

Strategi 1:

En strategi som har vært brukt i forskning er å teste barn på begge språk, og dersom barnet kjenner ett ord og dets oversettelse på begge språk, blir dette talt som ett poeng. I tillegg undersøker man hvorvidt barnet har såkalte «singlets», altså ord på det ene språket som de ikke har en oversettelse av på det andre. På den måten kan man sammenligne ferdigheter på de to språkene, samt også å undersøke i hvilken grad de har et distribuert vokabular som er fordelt over to språk. Ved å bruke denne metoden fant Pearson og kolleger (en serie av artikler, se for eksempel Pearson, Fernández, & Oller, 1993) at tospråklige hadde et tilsvarende vokabular som enspråklige. Metoden som ble brukt er interessant i forskning, men vil nok som Oller (2005) poengterer være lite egnet i pedagogisk utredning fordi den fordrer at den som tester har kunnskap på begge språk og tilgjengelige tester på begge språk.

Strategi 2:

Som en praktisk løsning på utfordringene ved strategi 1 har det vært foreslått å kartlegge barnet først på skolespråket og deretter reteste oppgavene der barnet svarer feil på morsmålet. Hvis ett av disse begrepene er kjent på morsmålet får barnet riktig skåre, og alt legges sammen og man sammenligner med de vanlige normene for testen. Undersøkelser har vist at tospråklige på denne måten ofte ender med å ha bedre vokabular enn enspråklige (se Oller 2005). En slik strategi er imidlertid usikker, siden den bygger på at det er lik vanskegrad mellom begrepene på morsmålet og på andrespråket.  Dette trenger ikke alltid å være tilfelle, siden ord på ulike språk ikke alltid dekker det same begrepet eller begrepsområdet.  Å løse dette fordrer at man undersøker hvordan ulike typer oppgaver fungerer for store grupper på begge språk, og bruker psykometriske analyseteknikker for å undersøke at vanskegraden er lik. Dette er ressurskrevende og vanskelig, spesielt når det må gjøres for mange ulike språk. Likevel, denne metoden kan gi en pekepinn om barnets samlede språkferdigheter, og er muligens realistisk å få til i en utredning for eksempel pedagogisk psykologisk tjeneste hvis man får hjelp eller har personale som behersker det aktuelle morsmålet

Strategi 3

Den eneste egentlige sikre metoden for å sikre at man vurderer tospråklige barn på riktig måte, er å utvikle tester med egne normer for tospråklige som tar hensyn til både sosio-økonomisk bakgrunn og språket man bruker hjemme. I tillegg må ulike normer utvikles for ulike grader av dominans eller eksponering for de to språkene. Å gjennomføre dette er en stor oppgave, men med større grupper av tospråklige som for eksempel spansk/amerikanske barn kan dette muligens være løsbart, selv om man også der har påpekt disse utfordringene (Oller, 2005). I Norge hvor vi stor variasjon i antall morsmål, kombinert med stor variasjon i sosio-økonomisk bakgrunn og eksponering for de to språkene vil slike normer være vanskelig å utvikle i praksis, og normene vil nok være heftet med stor usikkerhet.

Strategi 4

En annen strategi som har vært foreslått er å bruke såkalte kliniske markører for spesifikke språkvansker. Med det menes at det er spesielle typer oppgaver som barn med spesifikke språkvansker har vist seg å streve mye med. De to oppgavetypene som det er best evidens for som kliniske markører er repetisjon av nonsensord og setningsminne (se artikkel om dette på norsk her Melby-Lervåg, 2010; se også Melby-Lervåg & Lervåg 2012; Conti-Ramsden mfl 2001). Det har også vært foreslått en rekke andre markører, blant annet relatert til grammatikk, men det synes å være mindre empirisk støtte for at disse kan effektivt fange opp barn med spesifikke språkvansker på tvers av ulike språk (se Conti-Ramsden mfl 2001). For tospråklige barn er nok repetisjon av nonsensord en spesielt relevant oppgave, og svært dårlige prestasjoner på denne kan være en indikator på at et barn har spesifikke språkvansker. Det vil likevel være noe usikkerhet også knyttet til å bruke normer for enspråklige norske denne testen, siden nonsensord på andrespråket kan være gyldige ord eller ligne på gyldige ord på morsmålet. Dette kan påvirke resultatet for tospråklige.

 

Det er viktig å være oppmerksom på at til tross for navnet «spesifikke språkvansker» er slike vansker ofte omfattende. De vil ofte i tillegg til språkforståelse også ramme språklig bevissthet og ordavkoding, og mange med spesifikke språkvansker vil utvikle dysleksi i skolealder, se Bishop og Snowling 2004. Dersom en utredning viser at et barn har dårlig samlet språkforståelse både på morsmålet og andrespråket (utredet med strategi 2), kombinert med svake ferdigheter med repetisjon av nonsensord (strategi 4) samt fonologiske vansker og vansker med ordavkoding som ikke kan forklares med generelle lærevansker, kan det gi støtte for at barnet har spesifikke språkvansker. Det er imidlertid viktig å merke seg at spesifikke språkvansker også kan forekomme uten fonologiske vansker.

Å avdekke om et tospråklig barn har spesifikke språkvansker vil nok alltid være forbundet med en viss usikkerhet, spesielt når man har heterogene grupper med mange ulike morsmål. Det vil da være svært vanskelig å lage kartleggingsredskaper av god kvalitet. En viktig indikator i tillegg til strategiene ovenfor, er å følge barnets respons på språktiltak over tid. Dersom barnet etter mye eksponering og pedagogiske tiltak av god kvalitet fortsatt ikke utvikler andrespråksferdigheter som forventet, kan dette gi ytterligere støtte til at barnet har spesifikke språkvansker.

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

11 Comments

  1. Knut Dalen says

    Innsiktsfull og god artikkel. Vi ser alt for ofte at språkvanskar hos tospråklege i årevis kan ha vorte bortforklart med at barnet er tospråkleg. Resultatet vert at det går alt for lang tid før barnet blir skikkeleg utreda og får gode hjelpetiltak.

    1. lervaag says

      Tusen takk. Det er min erfaring også

  2. Elin Natås says

    Meget bra og informativt. Det jeg savner for denne gruppen er et større fokus på mulige årsaker til disse utfordringene. Jeg tenker da på kosthold. For eks. Er det barn med gjentatte ørebetennelser? Årsaken kan være en melkeintoleranse og/eller trange øregangen som også kan føre til ørebetennelser. Blir det det tatt en skikkelig auditiv utredning? Ikke bare om de hører godt eller dårlig, men hvordan de oppfatter språklyder, hvilke øre som er ledende og om de hører bakgrunnsstøy bedre enn språklyder. Min erfaring er at dette sjelden blir gjort og dermed heller ikke gjort noe med. Videre, blir det tatt en god visuell og nevrofysiologisk utredning? Se http://www.inpp.org.uk, http://www.senterbl.no og Oslo Lyttesenter.

    1. lervaag says

      Takk. Å undersøke hørsel er en viktig del av en utredning for språkvansker, det ligger også inne i definisjonen av spesifikke språkvansker at hørselsrelaterte vansker skal være utelukket. Når det gjelder årsaker til språkvansker vet vi at dette er svært arvelig, og er nevrologisk basert. Det er grunn til å være skeptisk til sammenhengen mellom kosthold og denne type vansker. Kosthold har vært foreslått som årsak og behandling for mange ulike typer lærevansker, men det har vært lite støtte til dette i forskning. Selv innenfor ADHD hvor dette kanskje har vært mest diskutert, finner man svært små effekter av kostholdsendringer for å avhjelpe ADHD symptomer. Undersøkelsene som har vært gjort av dette har dessuten ofte hatt svake design. Se her for en oppsummering: http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10. Barn med lærevansker er ofte vare for at de skiller seg ut og er anderledes enn sine jevnalderende. Å bli satt på strenge dietter etc kan bidra til å forsterke dette ytterligere. Vi har derfor et ansvar for å sørge for at det i såfall er en forskningsbaserte gode grunner til å gjøre dette. Det ser det ikke ut til å være på nåværende tidspunkt.

  3. Finnborg Scheving says

    Artikkelen omhandler en del viktige sider ved tospråklighet og språkvansker, men utredning av språkvansker ved flerspråklighet er en komplisert sak. For en grundig gjennomgang av dette vil jeg anbefale den helt nye boken “Minioritetsspråk og flerspråklighet” av Espen Egeberg (Cappelen Damm Akademisk 2016). På Statped.no finnes også mye bra fagstoff om dette emnet.

    1. lervaag says

      Takk. Spesielt spesifikke språkvansker er komplisert, det sikreste når det gjelder dette I tillegg til det jeg beskriver i bloggposten er å se hvordan barnet responderer på pedagogiske tiltak av høy kvalitet over tid. Jeg var har ikke lest boken til mannen din ennå, men det skal jeg gjøre, takk for tipset.

  4. Morten Nytvedt says

    Veldig interessant innlegg! Hvilke normerte nonordrepetisjonstester bør benyttes? Vil setningsminne deltest fra språk6-16 være tilstrekkelig for å se på setningsminne som markør tenker du?

    1. lervaag says

      Takk! Du kan forsøke med setningsminne, men husk da at dårlig andrespråk vil påvirke resultatene. Det er vanskeligere å huske setningene hvis mange av ordene er som nonord for barnet. Sånn sett kan den bare gi en indikasjon. Når det gjelder nonordrepetisjon er jeg usikker hva som finnes på norsk, om det er normerte tester. Kjenner du til noen selv?

      1. Morten Nytvedt says

        Kjenner du til CAS? Der er det en setningsgjentakelse deltest som har forsøkt å gjøre koblingen til semantisk minne mindre ved at setningen er nonsenssetninger, men bygget opp av fargene. Så lenge man har farger og litt grammatiskalsk forståelse inne burde denne kunne brukes som en bedre indikator. Er det ikke blitt gjort noe norsk forskning på nonordrepetisjon? Det er jo veldig synd at vi ikke har tilgang til en slik test. Jeg har ikke hørt om noen. Noe på trappene på blindern eller statped kanskje:)??? Er det tidsaspekt koblet på måling av nonordrepetisjon eller kun korrekthet?

        1. lervaag says

          beklager sent svar, har vært på reise. Vi har brukt en oversettelse av en nonreptest, men den er ikke normert. Jeg tror også Nafo har noe som kalles Flora eller lignende. Nonreptest går vanligvis bare på rett/galt. Jeg skal sjekke ut cas.

  5. Hva er et godt kartleggingsverktøy? :5 tommelfingerregler | Læringsbloggen

    […] Det er viktig at normene er basert på et representativt utvalg når det gjelder foreldres utdanningsbakgrunn, bosted også videre. For å være pålitelig må også sammenligningsgruppene på hvert alderstrinn være ganske store, og vanligvis regner man utvalg på under 200 som for lite. Man må heller ikke bruke testen på barn som normene ikke dekker, se for eksempel egen bloggpost om dette for tospråklighet. […]

Leave A Reply

Your email address will not be published.