"Høysensitive barn"- hvem er de egentlig?

1 803

children-1879907_1920I en oppsummering av året 2016 på Utdanningsnytt meldes det at to artikler  om  “høysensitive barn” topper listen over de mest leste sakene på  i 2016.  Det er flere grunner til at vi som arbeider med utdanning bør ha en solid dose kritisk refleksjon rundt fokuset på såkalte “høysensitive barn”.

I et av innleggene om “høysensitive barn” (som altså er den mest leste artikkelen på utdanningsnytt i fjor), hevder forfatteren Bente Christensen Strand at rundt 20% av alle barn er høysensitive. Overskriften på artikkelen er at disse barna bør “behandles på en annen måte enn andre barn”. De er i følge artikkelen født med et mer “sensitivt nervesystem” som gjør de mer mottakelige for sanseinntrykk. Høysensitive barn bearbeider i følge artikkelen inntrykk på en mer omfattende måte og trenger å bli skjermet for ikke å bli overstimulert. Dersom et barn er overstimulert kan det i følge artikkelen reagere med “konsentrasjonsvansker, kjedsomhet, raserianfall, sutring eller at barnet trekker seg unna” . Det høre ærlig talt ut som atferd man kan finne hos de fleste barnehagebarn, gjerne i løpet av en og samme dag.

I et annet innlegg på Utdanningsnytt (av Anne Hilde Lystad), er  det lenket opp til en side med en dameblad-lignende test hvor man med 25 påstander kan sjekke om et barn er “høysensitivt”.  I følge nettsiden, dersom du krysser av for 13 utsagn, er det sannsynlig at barnet er høysensitivt. Ut fra utsagnene å dømme er det overraskende at bare 20% av alle barn er høysensitive. Påstander  som barnet “har vanskelig for å sovne etter en innholdsrik dag”, “vil skifte klær hvis de er våte eller sandete”, “stiller mange spørsmål”, “klager på klær som klør eller merkelapper”, “liker ikke store forandringer” og  “har finurlig sans for humor” vil jo passe på de fleste barn, i hvert fall på visse alderstrinn. I motsetning til tester som i det minste har et snev av validitet, er alder her for øvrig ikke en faktor, bare det vage “barn”.

Hva er så forskningsgrunnlaget for fokuset på “høysensitive barn”?  I følge nettsiden er testen oversatt fra Elaine N. Aaron, PhD. Aaron poengterer at testens validitet ikke er undersøkt, men at testen likevel kan brukes. Hvorfor den er nyttig å bruke uten at vi vet noe om hvor pålitelig den er, er imidlertid ikke diskutert.

Dersom man søker etter forskningsartikler på “høysensitive barn” er det lite å finne. Bortsett fra noen artikler som er publisert av Aaron selv, og hvis relevans for barn også er usikker, finnes det få eller ingen reelle empiriske undersøkelser.  Forskningsgrunnlaget på høysensitive barn må derfor kunne sies å være ekstremt spinkelt.

Det bør også nevnes at det ser ut til å være mye kommersielle interesser i dette med høysensitivitet, både Aaron og de norske forfatterne som har skrevet artikler i Utdanningsnytt reklamerer med kurs, bøker og lignende. Den store kommersielle aktiviteten i dette ble også nylig påpekt i en artikkel i Aftenposten.

Både Aaron og de norske nettsidene er nøye med å understreke at “høysensitivitet” er “normalt” og ingen diagnose.  Likevel, i sin omtale av dette blir det håndtert nærmest som en diagnose. Det sies at dette er “noe du har eller ikke har” og at det gjelder 20% Dersom sensitivitet en egenskap som varierer og er normalfordelt, hvorfor gjøre  til noe  mer spesielt enn andre ting hos oss som varierer hos oss mennesker?

Stortinget vedtok i juni at “det er lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen”. Et slikt utgangspunkt gir læreren muligheter, men stiller også krav til kritisk refleksjon, evne til å holde seg oppdatert og å vurdere forskningsgrunnlag når man meisler ut retning for egen pedagogisk og spesialpedagogisk praksis.

I lys av dette er det derfor  to ting bør man spørre seg dersom man er barnehagelærer eller lærer  og har fattet interesse for “høysensitivitet”: For det første, er det riktig for meg å fokusere på “høysensitivitet” i pedagogisk praksis, i møter med barn og foreldre, når forskningsgrunnlaget for dette er så svakt?  For det andre, barn er som voksne, vi har styrker, svakheter, muligheter og begrensinger og situasjoner rundt oss vil gjøre at dette kommer til uttrykk på ulike måter.  Kommer det virkelig disse barna til gode (hvem de nå enn er) om de fra barnehagealder om de i pedagogisk praksis blir behandlet som spesielle, nærmest som om det er noe galt med dem?  Det er vel ganske klart at svaret på begge disse spørsmålene er nei.

Det er nok av viktige utfordringer å ta tak i spesialpedagogisk og pedagogisk praksis, og som Utdanningsnytt også bør fokusere på. Såkalt “høysensitivitet” er ikke en av dem.

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

1 Comment

  1. TL Moen says

    Stusser veldig over to ting ved dette innlegget: 1) at blogger – som etter det jeg forstår skal være forsker og professor – avviser høysensitivitet på bakgrunn av at det ikke er forsket tilstrekkelig på. Burde heller fokusert på at de bør forskes mer på dette for å eventuelt finne støtte for eller avvise at høysensitivitet eksisterer. 2) Det er også tydelig av teksten at blogger ikke har satt seg særlig inn i hva høysensitivitet egentlig er. Burde da sette seg mer inn i temaet før man sprer en konklusjon om at dette ikke er relevant å spre informajon om.

Leave A Reply

Your email address will not be published.