"Høysensitive barn"- hvem er de egentlig?

4 681

children-1879907_1920I en oppsummering av året 2016 på Utdanningsnytt meldes det at to artikler  om  “høysensitive barn” topper listen over de mest leste sakene på  i 2016.  Det er flere grunner til at vi som arbeider med utdanning bør ha en solid dose kritisk refleksjon rundt fokuset på såkalte “høysensitive barn”.

I et av innleggene om “høysensitive barn” (som altså er den mest leste artikkelen på utdanningsnytt i fjor), hevder forfatteren Bente Christensen Strand at rundt 20% av alle barn er høysensitive. Overskriften på artikkelen er at disse barna bør “behandles på en annen måte enn andre barn”. De er i følge artikkelen født med et mer “sensitivt nervesystem” som gjør de mer mottakelige for sanseinntrykk. Høysensitive barn bearbeider i følge artikkelen inntrykk på en mer omfattende måte og trenger å bli skjermet for ikke å bli overstimulert. Dersom et barn er overstimulert kan det i følge artikkelen reagere med “konsentrasjonsvansker, kjedsomhet, raserianfall, sutring eller at barnet trekker seg unna” . Det høre ærlig talt ut som atferd man kan finne hos de fleste barnehagebarn, gjerne i løpet av en og samme dag.

I et annet innlegg på Utdanningsnytt (av Anne Hilde Lystad), er  det lenket opp til en side med en dameblad-lignende test hvor man med 25 påstander kan sjekke om et barn er “høysensitivt”.  I følge nettsiden, dersom du krysser av for 13 utsagn, er det sannsynlig at barnet er høysensitivt. Ut fra utsagnene å dømme er det overraskende at bare 20% av alle barn er høysensitive. Påstander  som barnet “har vanskelig for å sovne etter en innholdsrik dag”, “vil skifte klær hvis de er våte eller sandete”, “stiller mange spørsmål”, “klager på klær som klør eller merkelapper”, “liker ikke store forandringer” og  “har finurlig sans for humor” vil jo passe på de fleste barn, i hvert fall på visse alderstrinn. I motsetning til tester som i det minste har et snev av validitet, er alder her for øvrig ikke en faktor, bare det vage “barn”.

Hva er så forskningsgrunnlaget for fokuset på “høysensitive barn”?  I følge nettsiden er testen oversatt fra Elaine N. Aaron, PhD. Aaron poengterer at testens validitet ikke er undersøkt, men at testen likevel kan brukes. Hvorfor den er nyttig å bruke uten at vi vet noe om hvor pålitelig den er, er imidlertid ikke diskutert.

Dersom man søker etter forskningsartikler på “høysensitive barn” er det lite å finne. Bortsett fra noen artikler som er publisert av Aaron selv, og hvis relevans for barn også er usikker, finnes det få eller ingen reelle empiriske undersøkelser.  Forskningsgrunnlaget på høysensitive barn må derfor kunne sies å være ekstremt spinkelt.

Det bør også nevnes at det ser ut til å være mye kommersielle interesser i dette med høysensitivitet, både Aaron og de norske forfatterne som har skrevet artikler i Utdanningsnytt reklamerer med kurs, bøker og lignende. Den store kommersielle aktiviteten i dette ble også nylig påpekt i en artikkel i Aftenposten.

Både Aaron og de norske nettsidene er nøye med å understreke at “høysensitivitet” er “normalt” og ingen diagnose.  Likevel, i sin omtale av dette blir det håndtert nærmest som en diagnose. Det sies at dette er “noe du har eller ikke har” og at det gjelder 20% Dersom sensitivitet en egenskap som varierer og er normalfordelt, hvorfor gjøre  til noe  mer spesielt enn andre ting hos oss som varierer hos oss mennesker?

Stortinget vedtok i juni at “det er lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen”. Et slikt utgangspunkt gir læreren muligheter, men stiller også krav til kritisk refleksjon, evne til å holde seg oppdatert og å vurdere forskningsgrunnlag når man meisler ut retning for egen pedagogisk og spesialpedagogisk praksis.

I lys av dette er det derfor  to ting bør man spørre seg dersom man er barnehagelærer eller lærer  og har fattet interesse for “høysensitivitet”: For det første, er det riktig for meg å fokusere på “høysensitivitet” i pedagogisk praksis, i møter med barn og foreldre, når forskningsgrunnlaget for dette er så svakt?  For det andre, barn er som voksne, vi har styrker, svakheter, muligheter og begrensinger og situasjoner rundt oss vil gjøre at dette kommer til uttrykk på ulike måter.  Kommer det virkelig disse barna til gode (hvem de nå enn er) om de fra barnehagealder om de i pedagogisk praksis blir behandlet som spesielle, nærmest som om det er noe galt med dem?  Det er vel ganske klart at svaret på begge disse spørsmålene er nei.

Det er nok av viktige utfordringer å ta tak i spesialpedagogisk og pedagogisk praksis, og som Utdanningsnytt også bør fokusere på. Såkalt “høysensitivitet” er ikke en av dem.

 

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

4 Comments

  1. TL Moen says

    Stusser veldig over to ting ved dette innlegget: 1) at blogger – som etter det jeg forstår skal være forsker og professor – avviser høysensitivitet på bakgrunn av at det ikke er forsket tilstrekkelig på. Burde heller fokusert på at de bør forskes mer på dette for å eventuelt finne støtte for eller avvise at høysensitivitet eksisterer. 2) Det er også tydelig av teksten at blogger ikke har satt seg særlig inn i hva høysensitivitet egentlig er. Burde da sette seg mer inn i temaet før man sprer en konklusjon om at dette ikke er relevant å spre informajon om.

  2. Janette says

    Du er mer enn velkommen til å tilbringe en uke hos oss og bli kjent med en av guttene mine. Så kan vi diskutere dette etterpå.

  3. Line Solberg says

    Jeg vil gjerne invitere læringsblogger Lervaag til å komme på kurset vårt på tirsdag 24.1. i Oslo der vi refererer til den siste forskningen fra USA og Europa på høysensitivitet. Det er langt flere forskere enn Elain og Arthur Aron som forsker på dette, og på grunnlag av den kritikken du fremfører har jeg kontaktet vår samarbeidspartner i Danmark, psykolog Lise August, som har skrevet flere bøker om høysensitivitet. Jeg refererer her deler av hennes svar til meg, slik at du kan sette deg inn i forskningen på dette området (det er skrevet på dansk):

    “Elaine Arons teorier hviler og bygger videre på Chess & Thomas og deres arbejde, som er helt alment accepteret i psykologien. Elaine Aron og de, der arbejder med børns temperamenter anbefaler ingen steder, at man skal kun skal tilpasse sig barnets temperament og at barnet ikke skal lære at tilpasse sig sin omverden. F.eks. har hun anbefalet Rettew og hans arbejde med temperamenter, som vi har gennemgået i forhold til vores kapitel om skolen. Elaine Aron anbefaler heller ikke, at man kun kigger på det sensitive træk, men at man tager højde for alle barnets forskellige personlighedstræk. Dvs. dybere kendskab til arbejdet med temperamenter, som bl.a. er beskrevet af Jan Krystal.

    Desuden er arbejdet med særlig sensitivitet bakket op af Jay Belsky, som samarbejder med forskere ved Trondheim universitet (jf. videointerview med ham, der ledsager vores bog, og som nok kan være vældig vigtigt i Norge). Arbejdet med forskellig modtagelighed og biologisk sensitivitet for konteksten (jf. Thomas Boyce) er velanskrevet, og Michael Pluess arbejder hen imod en integration af de tre teoridannelser inden for begrebet miljøsensitivitet, hvor særlig sensitivitet kun er en af flere retninger.

    Dvs. at Elaine og Arthur Arons arbejde er tilstrækkeligt seriøst til, at topforskere finder det interessant og værd at beskæftige sig med. Ikke desto mindre er det stadig et nyt område og en ny måde at anskue modtageligheden på. Det vækker naturligvis diskussion blandt forskere, og det vil det sandsynligvis gøre i en årrække, indtil man har set flere undersøgelser af miljøsensitiviteten.

    Martin og jeg har fremlagt de undersøgelser, der pt. findes, mens vi skrev bogen. Vi ser det samme budskab ført frem inden for forskellige teoridannelser, og at især hos Michael Pluess . Det gælder altså om at følge nøje med i udviklingen i den internationale forskning.”

    Og boken hun refererer til her kan være veldig interessant for pedagoger, den er nettopp oversatt til norsk og heter: “Sensitive barn i pedagogisk arbeid”.
    Du finner også mer informasjon og er velkommen til å ta kontakt med oss på http://www.sensitivebarn.no.
    Hilsen Line

  4. Bente Christensen Strand says

    Så gøy at min artikkel lå på topp i Utdanningsnytt i 2016! Takk til alle som har lest den.
    Bakgrunnen for artikkelen var at jeg ble spurt av redaktøren i Første Steg (tidsskrift for barnehagelærere) fra Utdanningsforbundet, om å skrive om høysensitive barn.

    Jeg er utdannet barnehagelærer/adjunkt, og jobber i spes.ped.teamet i Ringerike kommune.
    I mitt mangeårige arbeid med barn har jeg møtt mange kloke og gode læremestre.
    Jeg liker å gi rom for refleksjon og undring, både med barn og voksne. Noen ganger finner vi ikke alltid ”fasiten”, men det er spennende prosesser.
    Jeg tar gjerne en dialog og refleksjon med deg, så ta gjerne kontakt. Kommunikasjon gjøres best direkte med den det gjelder. Jeg synes det blir useriøst av deg å bruke blogg som et sosialt medium, hvor du legger vekt på artikkelen min og mitt arbeid med sensitive barn i negativ utforming, uten å ha kontaktet meg først.

    Det er sundt å ha kritiske synspunkter, og det er ikke sikkert vi blir enige heller. Men det er ok. Vi kan være enig om å være uenig.

    Jeg tenker du har en viktig rolle i formidling. Det krever et ansvar at mottageren også gis mulighet for egen refleksjon. Særlig er det viktig når du bl.a. har studenter, ansatte i barnehage/barnetrinnet i skolen som målgruppe. Det er viktig at de selv danner seg et bilde av barna de møter.
    Det er mange som har spurt meg om høysensitive barn, både pedagoger og foreldre. Grunnen til dette er bl.a. de leter etter redskaper for å møte dem. Eller de har behov for å ha en dialog/veiledning.

    Min kollega Line Langaard Solberg, som også er adjunkt, har sendt deg svar ang. forskningen på karaktertrekket høysensitivitet. Vi har vært i Danmark på forelesning av Elaine Aron, Lise August og Ted Zeff.
    Vi mennesker har et grunnleggende behov for å forstå, for å finne en fasit. Vi lærer underveis. Det er forsåvidt interessant at et karaktertrekk krever forskning for å få aksept. Det er også interessant i forhold til diagnostisering generelt. Vi tenker at det høysensitive karaktertrekket imøtekommer mange utfordringer i samfunnet, og derfor har vi også behov for å forstå. Ved å imøtekomme de sensitive barna på en god måte, i et positivt støttende miljø, vil styrkene i det å være sensitiv komme til syne. Selvfølgelig er det bra for alle barn å bli møtt med forståelse, og et positivt miljø, og de sensitive barna profiterer ekstra på det.

    Et ønske fra meg, foreldre; og ikke minst de barna det gjelder, er at du møter det høysensitive karaktertrekket med den ”gode nysgjerrigheten”, slik at de du ”sender” ut etter utdanning blir kvalifisert også til å se disse barna. Når alle barn får mulighet til å bli den beste utgaven av seg selv, gir det gode ringvirkninger for både barnegruppen generelt, og de voksne i barnets nærhet.

    Vennlig hilsen
    Bente Christensen Strand

Leave A Reply

Your email address will not be published.