Fem justeringer i utdanning av spesialpedagoger kan gi et bedre støttesystem

For å skape et støttesystem som kan ivareta barn med spesielle behov på en best mulig måte, spiller spesialpedagoger en sentral rolle. Stortingsmeldingen som er varslet ved juletider er gylden mulighet til å se nærmere på utdanningene av spesialpedagoger. Er disse slik de burde være eller bør noe endres?  Det er spesielt fem utfordringer ved utdanningene som også skaper utfordringer for støttesystemet. Med enkle grep er det imidlertid mulig å løse disse.

1. Uensartet utdanningstilbud

Pensumlister og emneplaner for utdanningene i spesialpedagogikk viser stor variasjon mellom lærestedene. Det bør være rom for en nasjonal arbeidsdeling og ulik vektlegging i de ulike utdanningstilbudene. Likevel bør det vel være enkelte komponenter som er felles mellom utdanningene. Da kan praksisfeltet være trygge på at dersom en spesialpedagog ansettes, har han kunnskap om en del grunnkomponenter i faget, som for eksempel kartlegging, de mest vanlige læringsutfordringene og forskningsbaserte tiltak.

En måte å løse dette på er større grad av samarbeid mellom de ulike utdanninginstitusjonene. For å fremme dette er det en fordel dersom det etableres et nasjonalt fagråd for spesialpedagogikk (slik man allerede har for lærerutdanning og utdanningsvitenskap). Man kan også tenke seg nasjonale retningslinjer for utdanningene slik man har for eksempel for barnevern og sosionomutdanningen.

   2. Underfinansiering av utdanning

For å bli rustet til arbeide med barn og voksne med spesielle behov, vil de fleste være enige om at praksis bør være en sentral del av utdanningen på alle nivåer. De ulike institusjonene varierer imidlertid mye når det gjelder hvor mye praksis de tilbyr.

En grunn til dette er at spesialpedagogikk bachelor har studieplassfinansiering i kategori F, som er laveste nivå. Spesialpedagogikk bachelor har altså en svært svak finansiering, lavere enn sammenlignbare utdanninger som lærerutdanninger og sosialfag. Når det gjelder master spesialpedagogikk har denne finansiering i kategori D. En master i spesialpedagogikk kan gi kompetanse til for eksempel arbeid i pedagogisk psykologisk tjeneste og til å utrede barn med for sertifiserte tester som WISC. På mange områder har man en sammenlignbar kompetanse som psykologer. Likevel er finansieringen av spesialpedagogikk langt svakere. For å sikre en god utdanning for spesialpedagoger, med vekt på praksis, bør finansieringen heves til samme nivå som sammenlignbare utdanninger.

       3. Ingen mulighet til fast ansettelse i skolen

Tidligere ble spesialpedagogikk ofte tatt som etterutdanning av de som allerede var lærere. Slik er det ikke lenger. Siden også lærerutdanningen nå er en mastergrad, vil antagelig stadig færre ta mastergrad i spesialpedagogikk med lærerutdanning i bunn. Per i dag er imidlertid ikke de som har master eller bachelorutdanning uten lærerutdanning kvalifisert for fast ansettelse i undervisningsstilling i skolen. Dette bør endres. En spesialisert utdanning i spesialpedagogikk vil trolig gi vel så forutsetninger for å planlegge og gi elever med læringsutfordringer i skolen spesialundervisning enn en som har noen få studiepoeng om dette fra lærerutdanningen. For å unngå at spesialundervisning overlates til assistenter og for å sikre kvalifisert personale nær eleven, bør spesialpedagoger også uten lærerutdanning kunne få fast tilsetting i undervisningsstillinger. Dette kan løses på flere måter, enten ved å endre dagens retningslinjer eller legge inn en begrenset undervisningskompetanse for eksempel i norsk og matematikk i utdanningene.

   4. Kunnskap om kartlegging

For å sette i verk gode tiltak er kartlegging av læringsutfordringer viktig for å finne mulige årsaker. En slik kartlegging bør selvsagt ikke bare fokusere på eleven, men også på faktorer i miljøet som hemmer og fremmer utfordringene. Et aspekt ved en slik kartlegging er bruk av ulike mer eller mindre systematiske verktøy, hvor en del mye brukte kartleggingsverktøy krever egne sertifiseringer. Bruken av slike verktøy er omstridt i enkelte spesialpedagogiske fagmiljøer og tilbudet de ulike utdanningene gir ii dette er svært varierende. Til tross for det er det imidlertid mange argumenter for å gi fremtidige spesialpedagoger kunnskap om kartleggingsverktøy. Grundig kunnskap om psykometri, altså kunnskap om gyldighet og pålitelighet til et kartleggingsverktøy, vil gi et godt grunnlag for å vurdere hvilke muligheter og begrensninger som ligger i slike metoder. I tillegg forhindrer det  at kartlegging blir etterutdanning gjennomført av kommersielle aktører som selger verktøyene.  Siden vektlegging av kartlegging varierer mellom utdanningene, har praksisfeltet i de ulike landsdelene ulik tilgang på spesialpedagoger med kartleggingskompetanse og sertifiseringer. Det kan føre til et variabelt tjenestetilbud.  Dette bør endres og tilbudet som gis bør bli mer enhetlig.

5. Forskningsbasert utdanning

En utdanning med høy kvalitet bør være forskningsbasert og dermed bygget på et oppdatert forskningsgrunnlag. Det innebærer at studentene får erfaring med å reflektere rundt styrker og svakheter ved ulike undersøkelser og å selv delta i forskningsprosjekter. Det er imidlertid svært variabelt i dag i hvilken grad de ulike lærestedene har robuste forskningsmiljøer. Spesialpedagogisk forskning har kommet dårlig ut når Utdanningsforskning har vært evaluert. En av grunnene til dette er at det er spredte miljøer med få fagpersoner og små forskergrupper. Det har også vært lite tilgang på forskningsmidler i spesialpedagogikk, en liten andel av forskningsprosjekter i FINNUT i forskningsrådet har vært bevilget til dette. Dette bør endres, utdanningene bør være nært knyttet til forskning og ha relativt robuste fagmiljøer.

Ved større enheter bør man også vurdere å opprette forskerlinjer for at de som er mest aktuelle for en forskerkarriere tidlig kan spesialisere seg. I dag er avstanden mellom hva som kreves på master og PhD stor. Resultatet er at mange strever med å fullføre PhD og trenger svært tett oppfølging. Dette kan forskerlinjer bøte på.

En gjennomgang av støttesystemet bør altså også innebære en gjennomgang av utdanningene i spesialpedagogikk. En slik gjennomgang kan starte med å gå tilbake til rapporten fra 2010 fra ekspertgruppen i spesialpedagogikk, ledet av Berit Rognhaug. Denne hadde en rekke gode forslag (flere av dem nevnt her), men disse har i liten grad blitt fulgt opp. Ved å justere utdanningene, kan man sikre at alle utdanninger i av spesialpedagoger har et forskningsbasert innhold som dekker samfunnets behov og bidrar til å sikre god hjelp til de som har spesielle behov.