Barn med spesialundervisning: Sjeldent nevnt og ofte glemt i styringsdokumenter

Kvaliteten på spesialundervisning er noe  jeg synes er utrolig viktig. Dette er derfor tema for innlegget nedenfor som jeg har fått på trykk i “Utdanningsnytt”. Som PP-rådgiver erfarte jeg ofte at spesialundervisningen rett og slett ikke var god nok.  Mange ganger opplevde jeg å sitte i møter sammen med foreldre som var utrolig fortvilet over dette. Først har veien for i det hele tatt å få spesialundervisning vært lang, deretter kom skuffelsen når den ikke viste seg å være i tråd med det som var anbefalt. God kvalitet på spesialundervisning er avgjørende for at elever med spesielle behov skal utvikle seg og nå sitt potensial.   I innlegget i “Utdanningsnytt” fokuserer jeg på hvor viktig det er at spesialundervisning og barn med spesielle behov får en plass i styringsdokumenter som angår skole og barnehage generelt; ikke bare blir omtalt i egne meldinger og utredninger slik det ofte har vært til nå.

Barn med spesialundervisning: Sjeldent nevnt og ofte glemt i styringsdokumenter

Det er prisverdig at Barneombudet nå har bidratt til å sette spesialundervisning og barn med spesielle behov på dagsorden. Det som i liten grad har kommet frem i diskusjonen, er at barn med spesialundervisning nærmest ikke omtalt i nye sentrale styringsdokumenter. Til tross for åpenbare utfordringer med spesialundervisning, er ikke dette viet oppmerksomhet hverken i den offentlige utredningen «Fremtidens skole», i stortingsmeldingen «Fag, fordypning og forståelse» eller forslaget til ny rammeplan for barnehage.

I lys av det store antallet som får spesialundervisning er fraværet i styringsdokumentene urovekkende. Disse barna utgjør faktisk en betydelig del av elevmassen; på ungdomstrinnet har hele 13% spesialundervisning. Opplæringen til denne store gruppen bør derfor selvsagt sees i sammenheng med det som foregår ellers i barnehage og skole.  Det er spesielt viktig i lys av en rekke undersøkelser som viser at det er spesielt i møtet med elever med spesielle behov at lærere føler at deres kompetanse blir satt på prøve og ikke strekker til.

Den offentlige utredningen «Fremtidens skole» hevder at god kvalitet på den «vanlige» undervisningen kan bidra til å redusere behovet for spesialundervisning. Likevel, uansett hvor god og tilpasset den «vanlige» undervisningen er eller hvor mye tidlige innsats som settes inn, vil det nok alltid være en gruppe som har behov for spesiell tilrettelegging. For eksempel viser undersøkelser viser at rundt 6-8 % har alvorlig dysleksi, språkvansker og/eller matematikkvansker. For disse elevene er det ikke sannsynlig at læreren gjennom tilpasset opplæring alene kan gi fullverdig tilbud.  I tillegg til disse kommer også elever med sammensatte vansker og diagnoser.

Det synes også å være en slags vedtatt sannhet at spesialundervisning ikke virker og at målet derfor alltid er å redusere det. Men er det rart spesialundervisning ikke virker dersom det gis av personer uten nødvendig kompetanse, og bærer mer preg av oppbevaring enn et velfundert pedagogisk tiltak? Tvert imot har vi mye forskning av høy kvalitet som viser svært god effekt av smågruppetiltak for elever med ulike typer lærevansker for eksempel i lesing og matematikk. En forutsetning for å få effekt er imidlertid at innhold og omfang er basert på forskning om hva vi hjelper. Dersom spesialundervisning gjennomføres på en god måte og til rett tid er det altså ingen grunn til å tro at det ikke gir effekt.

Dersom «fremtidens skole» skal ha plass til alle og bidra til å inkludere flest mulig i «fremtidens kompetanser», bør det fra politisk hold virkelig satses på å gi et løft til den store gruppen barn med spesielle behov. En satsing på god forskningsbasert spesialundervisning for elever med spesielle behov kan ha en stor samfunnsgevinst. Selv om enkelte med spesialundervisning vil ha varige støttebehov, har svært mange av dem har potensiale for å ta utdanning, fagbrev, og for å bli aktive deltagere i samfunn og arbeidsliv. Det betinger imidlertid at vi som samfunn gir en nødvendig støtte og har tro på at dette nytter.

Monica Melby-Lervåg, Professor Institutt for Spesialpedagogikk, Universitet i Oslo