Endring fra PP-tjeneste til veiledningstjeneste er ingen nytenking

2 23,307

 

I et innlegg i Morgenbladet denne uken er budskapet til Inga Marte Thorkildsen at vi må tenke nytt om hjelp til barn og unge som strever. Det er det vanskelig å være uenig i. For å tenke nytt ønsker hun å endre PP-tjenesten i Oslo i tråd med forslagene fra Nordahl-utvalget slik at tjenesten blir støttesystem med tettere tilknytning til skolen. Argumentasjonen for å gjennomføre dette har imidlertid flere svakheter. De fem viktigste er følgende:

  • Thorkildsens argumentasjon bygger på at PP-tjenesten er for individfokusert. Den motsetningen Thorkildsen setter opp mellom et individ og systemperspektiv er i dag foreldet. Svært få (om noen) som arbeider med barn og unge i PP-tjenesten velger ett av perspektivene og arbeider utelukkende ut fra dette. Når man arbeider som PP-rådgiver, erfarer en raskt hvor kompleks og sammensatt gruppe barn og ungdom som strever er. Noen har for eksempel medfødte vansker som utviklingshemming og dysleksi, andre har vært utsatt for omsorgssvikt, har brutte relasjoner og strever med konsentrasjon, mens igjen andre har både medfødte vansker men også ustabile omsorgsforhold som begge deler påvirker læring. Denne kompleksiteten er en del av en PP-rådgivers hverdag. Dersom man arbeider i PP-tjenesten blir man raskt vant til å ha flere tanker i hodet samtidig, og ser at å arbeide utelukkende fra enten et individ eller et systemperspektiv er utenkelig.
  • En annen utilsiktet konsekvens av å fokusere utelukkende på et såkalt relasjonelt perspektiv er at det kan lede til at miljøet rundt barnet mistenkeliggjøres som en årsak til vanskene. Jeg har stor respekt for det viktige arbeidet Thorkildsen har gjort for å sette fokus på omsorgssvikt hos barn. Det sagt, det er faktisk ikke slik at de fleste barna som henvises til PP-tjenesten sliter med, som Thorkildsen sier i sitt innlegg «alvorlig sorg, traumer, mobbing, foreldres rusbruk, krangling eller psykiske lidelser, vold, seksuelle overgrep, fattigdom, trangboddhet osv». De aller fleste barna er fra familier som hverken er bedre eller verre enn familier flest. Det familiene imidlertid ofte har til felles er en sorg over at ønsker og drømmer de har for barnet må justeres eller endres helt. Det disse familiene ikke trenger er et system hvor de opplever at de er en årsak til problemet.
  • Thorkildsen er også bekymret for økende diagnostisering av barn og unge. Denne bekymringen er det lett å dele. Det som har fått liten oppmerksomhet er at vi  i Norge heldigvis har (i motsetning til mange andre land) et system hvor spesialundervisning ikke er avhengig av en diagnose eller årsaken til en vanske, men en beskrivelse av hvordan barnet fungerer i skole/barnehage med den tilretteleggingen som gjøres der innefor klassens rammer. PP-tjenesten stiller som hovedregel ikke diagnoser, det gjøres først når barnet henvises til fra utdanningsystemet til helsetjenesten. Bare et fåtall av alle de barna som får hjelp av PP-tjenesten henvises videre til helsetjenesten. Dersom man er kritisk til diagnostiseringen er det altså heller barnehabiliteringstjenesten og Bup som bør adresseres, ikke PP-tjenesten.
  • Thorkildsen trekker frem et pilotprosjekt i Stange kommune hvor man arbeider ut fra et relasjonelt perspektiv som en løsning på utfordringene for barn med spesielle behov. Det er imidlertid mange grunner til at eventuelle positive resultater fra dette prosjektet ikke automatisk lar seg overføre til Oslo. Stange er en liten kommune med 12 skoler med litt over 2000 elever, mens Oslo har 162 skoler og 67 000 elever. Med all respekt for Stange, det er vel også kanskje sannsynlig at elevmassen i Oslo også er mer kompleks og sammensatt. Dette er formidable forskjeller på de to kommunene og det gjør selvsagt noe med hva slags tilbud man kan gi.
  • Det er viktig som Thorkildsen sier å prøve ut eventuelle endringer før de iverksettes på landsbasis. Å prøve ut forslagene i Nordahl rapporten, som vi ikke aner konsekvensen av, i Norges største kommune virker imidlertid som en lite fornuftig strategi. Det som er en bedre ide er å trekke ut noen kommuner/PP-sektorer som skal gjennomføre noen velfunderte endringer og så undersøke effekten av det på for eksempel elevtrivsel og læringsutbytte. Dette bør da sammenlignes med kommuner som ikke har gjort endringene. For mange store reformer rulles ut uten at det er mulig å evaluere konsekvensene av dem, og det leder ofte til uløselige diskusjoner om hva som egentlig har vært effekten av dem.

Vi må altså som Thorkildsen sier tenke nytt om barn med spesielle behov. Det er imidlertid ikke nytenking å smøre de relativt få fagstillinger til PP-tjenesten tynt utover med nærhet til skolene, det har vært forsøkt før med skolepsykologen. Både Nordahl- rapporten og innlegget til Thorkildsen tegner et negativt bilde av PP-tjenesten som mange av oss som jobber og har jobbet der ikke gjenkjenner. Det gjøres svært godt arbeid i mange PP-tjenester (det inkluderer i høyeste grad Oslo) av høyt kompetente fagpersoner.

Det som ville vært nytenking er heller å se hvordan disse teamene med fagpersonene kan brukes enda smartere. Skolen kan for eksempel gjøre grundigere kartlegging før de henviser til PP-tjenesten, slik at det frigjør ressurser fra utredning og over på tiltak med dokumentert effekt. PP-tjenesten kan da få da større mulighet til for eksempel å arrangere kurs for barnehager om språkstimulering, og til skolene om hvordan de kan organisere spesialundervisning eller gjennomføre intensive lese- eller matematikkurs. Det kan igjen forebygge vansker. Barneombudets rapport påpekte dessuten også at mange PP-tjenester er underdimensjonert, og at antallet fagpersoner pr barn er lavt, og dette er det viktig å ta tak i.

Dersom man ønsker mer spesialpedagogisk kompetanse nær eleven er det lærerutdanningen og lærere som er nøkkelen, ikke PP-tjenesten. Et første grep bør være å legge inn et større fokus på elever med spesielle behov og spesialpedagogikk i lærerutdanningen og krav til kompetanse for å undervise elever med spesielle behov. Et annet grep er å sørge for at flere spesialpedagoger og pedagogisk psykologiske rådgivere får en dobbeltkompetanse i både undervisning og utredning. Slik systemet fungerer nå er det mange spesialpedagoger (derav mange PP-rådgivere) som ikke er kvalifisert til å jobbe i skolen.

Du vil kanskje også like dette Mer fra samme forfatter

2 Comments

  1. Liv says

    Flott respons Monika! Viktig at ISP er mer synlig! Takk fra Liv

    1. lervaag says

      Takk, hyggelig å høre Liv

Leave A Reply

Your email address will not be published.